Med terrorangrepene 22.juli, er Norge ugjenkallelig blitt en del av en verden og en virkelighet vi tidligere har sett på oss selv som forskånet fra å tilhøre. Hva som vi tilla skjedde alle andre steder og ”urolige hjørner” av verden og ikke i ”trygge” Norge, ble fullstendig forandret den skjebnesvangre dagen med bombingen av regjeringskvartalet og den grusomme massakren på Utøya.
I det over totusenårige hinduistiske skrifteposet Bhagavadgita står det at om man ser seg sjøl i alle og enhver, så vil det være vanskelig å skade noen for det ville være det samme som å skade seg selv. Nettopp denne evnen til å se seg sjøl i andre, mangler tilsynelatende massemorderen helt. I massemorderens verdensbilde er de redselsfulle handlingene en del av et lengre prosjekt som på sikt skal få ”folk flest” til å vende seg i mot ”de politisk korrekte multikulturalistene”. Dette er velkjent argumentasjon som videre er blitt fulgt opp av høyreradikale som hevder at terrorangrepene ikke var annet å vente siden multikulturalistene angivelig hadde ”lagt landet åpent” for en ”innvandringsstrøm” av muslimer og såkalte fremmedkulturelle. Ergo, det måtte komme en reaksjon, ifølge de høyreradikale ytringene på ulike nettsteder og debattforumer.
Frykten for annerledeshet gir næring til fremmedfiendtlighet og i siste instans til fremmedhatet og den grenseløse ondskap som rammet Norge 22. juli, men som en demokratisk nasjon gjør vi oss en bjørnetjeneste hvis vi reduserer dette til et spørsmål om at onde handlinger blir begått av mennesker som tillegges å være onde i seg selv.
Massemorderen er blant annet blitt framstilt som en messiansk narsissist og islamofobisk psykopat osv. Alt dette og mer til synes angivelig å ha vært konsentrert i en person med en ond personlighet som har gjort ham i stand til å heve seg over menneskeheten og alminnelige moralbegreper for slik å kunne utføre de mest bestialske handlinger i den store Sakens tjeneste. Likevel er det alt for enkelt å redusere dette til et spørsmål om individuell ondskap.
Forfatteren og juristen Anne Holt har klokt påpekt at i den forståelige trangen til å demonisere Anders Behring Breivik, så glemmer vi at han har vært og fremdeles er en del av oss (s.6/7, Holt, A. ”En gång var han en annan”Dagens Nyheter27.juli 2011).Holt minner oss om at Breivik er født, oppvokst og formet i det norske samfunnet. Han har hatt venner, inngått i relasjoner og ikke minst i en årrekke vært medlem av et innvandringsfiendtlig og høyrepopulistisk parti under navnet Fremskrittspartiet. Det er ikke urimelig å tro at han i dette partiet søkte og fant meningsfeller i synet på innvandrere, islam, muslimer og flerkultur. Å forsvare multikulturalismen er i følge de høyreradikale en dødssynd og det samme som å være ”politisk korrekt” og det er visstnok det verste man kan være.
Den svenske teologen Ann Heberlein skriver i sin bok om ondskapen (”En liten bok om ondska” Bonnier Pocket 2011) at det største problemet ikke er ondskapen i seg selv, men likegyldigheten som legger til rette for at ondskapsfulle handlinger kan finne sted. Det er derfor viktig å ta konsekvent stilling i det hverdagslige mot diskriminering, mobbing, angrep på det flerkulturelle og rasisme. Ikke mindre viktig er denne kampen mot likegyldighet blitt etter 22.juli.
