Påsken som kristelig høytid handler om lidelse, men hva vet vi egentlig, uavhengig av tro eller ikke-tro, om lidelsens mangfoldige manifestasjoner i hverdagen? Hva vet vi om hverandres psykiske tilstand som nære familiemedlemmer, som venner, som naboer, som familiekollegaer?
Selv om vi har et samfunn som i motsetning til det kriserammede EU, går som det suser økonomisk på grunn av oljedopet, så er det svært mange nordmenn som sliter psykisk i en aller annen forstand.
Vi er opptatt av å holde fasaden utad, av karrierer og av å se perfekte ut. Blogger, aviser, ukeblader og livsstilsmagasiner flommer over av hvordan vi kan forbedre oss når det gjelder personlighet, karriere og utseende. Vi bli stadig påminnet om at vi kan forbedre oss kontinuerlig. Perfeksjon er blitt ideal og samfunnsnorm.
Idealene om perfeksjon har sin mørke bakside. Hvert år tar 500 eller flere selvmord ifølge statistikken fordi de ikke orker å leve lengre. I tillegg kommer mørketallene og alle nesten-selvmorderne som har mislykkes å ende sitt liv.
Ifølge tall fra 2011 brukte 300000 nordmenn antidepressiva, hvorav dobbelt så mange menn brukte det enn kvinner (04.05.2012 VG, "Antidepressiva gjør mer skade enn nytte"). I tillegg konkluderer en studie med at bivirkningene av antidepressiva veier tyngre enn effekten (ibid.). Tallene for fjoråret, 2012, har jeg ikke foran meg for øyeblikket, men de har neppe endret seg nevneverdig vil jeg tro og ihvertfall ikke i positiv forstand.
Folk blir altså sykere av å ta antidepressiva. Det må være et tankekors for en medikamentfiksert psykiatri som burde ta bivirkningene og den medikamentavhengige behandlingskulturen på større alvor.
