Libyakrigen - ett år

Norge ble ført inn i en krig bak befolkningens og Stortingets rygg. Krigen var i strid med internasjonal lov og FN-resolusjonen som skulle legitimere den, og de siviles behov var underordnet det ulovlige målet å styrte en uønsket diktator.

Det er ett år siden Norge gikk inn i krigen i Libya. Avgjørelsen om at krigsdeltakelsen var ventet da Frankrike, Storbritannia og USA hadde startet angrep mot Libya 19. mars. Fire dager senere tok NATO over kommadoen og Norges krigføring var et faktum.

Som en del av den arabiske våren reiste motstandere av den libyske diktatoren Muammar al-Gaddafi seg til kamp. Som i andre arabiske diktaturer ble demontrasjoner møtt med vold, men i motsetning til i Egypt, Bahrain, Tunisia og Yemen svarte demonstrantene med vold, ikke fortsatte fredelige markeringer. Det hele eskalerte i en borgerkrig og estimatene varierer mellom 1.000 og 6.000 drepte.

Opprørslederne i Det nasjonale overgangsrådet hadde i månedsvis advart mot massakre av sivile fra de libyske statsstyrkene. Gaddafi virket utvilsomt truende da han brølte ut i sine taler, men truslene rettet seg mot de som hadde gjort væpnet opprør: de skulle drives ut som de rottene, korsfarerne og ikke-troende de var.

21. februar viste al-Jazeera skurrete bilder av påståtte flyangrep mot demonstranter. Etter dette ble internasjonal debatt dominert av kravet om en flyforbudssone. Fem dager senere ble den første av FNs sikkerhetsråds resolusjoner mot Libya vedtatt. Blant de viktigste elementene i den var total våpenblokade, frysing av regimets midler, samt fordømmelse av menneskerettighetsbrudd.

På tross av at USAs forsvarsminister, Robert Gates, og admiral Mike Mullen 2. mars informerte kongressen om at det ikke fantes noen beviser for at Gaddafis styrker angrep sivile fra lufta og journalisters iherdige, men mislykkede, forsøk på å få ryktene bekreftet var Gaddafis flyangrep mot sivile som sannhet å regne.

Dette og fortsatte kamper var opptakten til at en flyforbudssone ble etablert. Den ble legitimert gjennom FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, vedtatt 17. mars. Denne ble igjen ble rettferdiggjort ved Gaddafis reelle angrep på sivile, samt de fiktive fra lufta.

1973 videreførte og forsterket den totale våpenembargoen mot libysk territorium, fordømte menneskerettighetsbrudd, innførte en flyforbudssone over Libya, krevde en umiddelbar våpenhvile og ga tillatelse til å ta i bruk “alle nødvendige midler” for å beskytte sivile. Selvfølgelig innenfor resolusjonstekstens egne begrensninger, som for øvrig ikke spesifiserte hvem de sivile skulle beskyttes fra.

Frankrike og Storbritannia sto i spissen for resolusjonen som ble mottatt med skepsis av flere. Mens 1970 gikk enstemmig gjennom sikkerhetsrådet stemte Russland, Kina, India, Brasil og Tyskland blankt denne gangen. De to første kunne lagt ned veto.

Når krigshandlingene startet fra NATO, og man skjønte at hensiktene gikk langt utenfor å forhindre Gaddafis flyvåpen å operere, gikk skepsis over til direkte motstand. Kina og Russland sa de slettes ikke hadde tillat en luftkrig mot Gaddafi. De fikk støtte fra blant annet Den afrikanske union og Den arabiske liga, som begge hadde stilt seg positiv til resolusjonstekten. Krigsmotstanden fra den siste av disse er spesielt viktig da Den arabiske ligas ønske om en flyforbudssone ble brukt som legitimering av 1973.

En TV-stasjon, sykehus, broer, telemaster, boligområder og Gaddafis hjem ble bombet under NATO-koalisjonens tokter. Russland og Den afrikanske union gjorde flere forsøk på forhandlinger og Gaddafi var villig, men det ble kontant avslått av NATO og opprørerne. Dette er klare brudd på resolusjonen som gjentar til det kjedsommelige at det er av “hensyn til sivile” den er skrevet. Disse handlingene kan vanskelig tenkes å ha komme sivilet til gode, heller tvert imot.

Norges inntreden i krigen kom på en heller original måte. 19. mars opplyste statsministerens kontor i en pressemelding at “Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av resolusjon 1973”. NATO hadde blitt meddelt om dette og Norge var forpliktet. Saken kom ikke opp i Stortinget før 22. mars, men ingen avstemning ble gjennomført. Derimot takket (!) alle partiene statsministeren, utenom KrF.

“Norge deltar i militære operasjoner for å håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 om våpenembargo, flyforbudssone og beskyttelse av sivile i Libya”, kunne statsminsteren meddele den folkevalgte forsamling 22. mars. Stortinget hadde med andre ord ikke blitt informert om at landet var i krig før etter det allerede var en realitet. Det norske folk ble ikke engang påspandert en pressekonferanse. Utenriksminister Jonas Gahr Støre påsto i et innlegg i Aftenposten 28. april at “i samsvar med Grunnlovens krav ble en slik beslutning truffet ved Kongelig resolusjon 23. mars” - altså dagen etter sjefen hans hadde informert Stortinget om at Norge allerede var i krig. Så mye for en demokratisk behandling.

En av overgangsrådets representanter, Guma el-Gamaty, kom til Norge i regi av NUPI 22. juni. Jeg spurte ham om Norge kunne vente seg noen fordeler når oljekontrakter skulle deles ut. Før Gamaty fikk åpnet munnen hadde publikum, bestående av journalister og dresskledde mennesker av ymse slag, ledd av det tåpelige spørsmålet. Gamaty sa (akkompanjert av småhumring fra salen) at de som hadde lovet oljekontrakter til Italia og Frankrike som takk for deres innsats ikke var i posisjon til det. Latteren stilnet da Gamaty forklarte at om opprinnelseslandet hadde deltatt på opprørernes side ville bety noe når nye oljeselskaper skulle søke om utvinningskonsensjoner i det nye Libya.

At dette var en realitet burde ikke overraske noen som har satt seg inn i realpolitikk. Gamatys innrømmelse av fakta kom nok derimot som et sjokk på enkelte. Ingen burde heller forundres over at noen land i angrepspakten så sitt snitt til å få sin del av Libyas oljereserver - de største i Afrika.

For det om “hensynet til sivile” blir banket inn i hodene på de som har lest resolusjon 1973 trenger en ikke se lengre enn til hva de viktigste angrepslandene foretok seg før og under resten av den arabiske våren for å se at det var andre hensyn som var langt viktigere. USA sendte milliarder av dollar hvert år til diktator Hosni Mubarak (overføringene fortsetter til det sittende militærregimet) og oppfordret til at begge sider måtte vise tilbakeholdenhet når “sikkerhetsstyrker” drepte demonstranter. Frankrike sendte sine ministre på private turer til Mubaraks og Tunisias eks-diktator Zine Ben Alis ferieparadiser. Silvio Berlusconi gikk ned på kne for å kysse Gaddafis hånd i bytte mot at sistnevnte holdt afrikanske innvandrere unna den italienske sørkysten. USA har støttet Jemens diktator gjennom 33 år - Ali Abdullah Saleh - med våpen og penger. Den amerikanske marinens femte flåte er stasjonert i Bahrain - landet som fengslet leger for å ha behandlet demonstranter skutt av militæret. Når Bahrain ikke lenger kunne undertrykke sitt eget folk godt nok hentet de inn saudiske styrker utstyrt av USA.

Det ble stadig klarere at NATO-koalisjonens mål ikke samsvarte med de uttalte. Etter å ha stoppet de libyske regjeringsstyrkenes angrep på opprørskontrollerte byer hjalp de opprørerne å ta over nye byer. Selv etter Tripoli var tatt og Gaddafi var jaget på flukt fortsatte bombetoktene. Hva dette hadde med beskyttelse av sivile å gjøre har jeg aldri sett noen forklaring på. Det ble klarere og klarere at man hadde opptrådt som opprørernes flyvåpen; et klart brudd på 1973 da regimeskifte eller støtte av en enkelt side i krigen aldri var tema. Som om ikke det var nok smuglet Frankrike inn våpen til opprørerne, og Storbritannia og Qatar (en del av NATO-koalisjonen) hadde militære styrker på bakken i Libya.

Etter at Gaddafi ble fanget, voldtatt med kniv, skutt og drept på stedet var Norges og NATOs oppdrag fullført. De sivile hadde åpenbart blitt reddet og libyerne kunne ta vare på seg selv. Menneskerettighetsorganisasjoner rapporterte om grove brudd på menneskerettighetene på begge sider under krigen. Opprørerne drev tortur, henrettelser og fengsling uten rettergang; en praksis som har fortsatt til i dag. Kamphandlinger fortsetter og meldinger om tresifret antall drepte i nylige kamper har forekommet.

Estimater på antall drepte i krigen etter NATO kom på banen varierer fra om lag 10.000 til 60.000. Libyske myndigheter under Gaddafi hevdet flere tusen sivile libyere var blitt drept som følge av bombingene. Det amerikanske militæret sier de ikke vet noe om noen sivile dødsfall grunnet bombingene. 7. juni kunne generalmajor Morten Haga Lunde stolt fortelle at ingenting tydet på at norske bomber hadde tatt livet av sivile. Etter press fra journalister innrømmet han at de heller ikke hadde gjort noe for å undersøke saken. Det burde absolutt gjøres da det er plausibelt at nordmenn er nysgjerrige på hvor mange som har blitt drept ved hjelp av deres bidrag over skatteseddelen.

På tross av lovnader om at regimeskifte ikke var målet trakk ikke invasjonsflyene seg ut før Gaddafi var drept. Trass et uttalt mål om å beskytte sivile tok man side i en borgerkrig, forlenget den, nektet å fohandle og bidro slik utvilsomt til mye lidelse. Man støttet en side som har gjort seg skyldig i tortur, forfølgelse av mennesker basert på hudfarge osv. (de mørkhudede sørlibyske soldatene som ble anklaget for å være leiesoldater fra Mali). Man har brutt resolusjonen som var ment å legitimere krigen og sannsynligvis sørget for at FNs sikkerhetsråd vil lammes i lignende konflikter i lang tid framover (som en ser i Syria nå).

I Norge ble folket ført inn i krig uten debatt. Stortinget ble ikke engang konferert, men de folkevalgte aksepterte det smilende. Verden ble fortalt at man sto overfor et folkemord som måtte avverges. Dette fantes det ingen beviser for. I Libya har overgangssrådet for lengst oppnevnt en ny president. Han er amerikansk statsborger og har lovet at landets lover skal basere seg på sharia. Og det er altså noen som vil ha oss til å tro at dette ble gjort av omtanke for demokratiet.