I Dagsnytt atten (NRK) 18.februar kom Mona Levin igjen med verbale angrep på Kåre Willoch med beskyldninger om jødehat og antisemittisme på grunn av hans berettigede kritikk av staten Israels undertrykkelse og overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen. Levin fulgte opp stortingsrepresentant Erlend Wiborg fra Fremskrittspartiet som hadde beskyldt Willoch for å fremme jødehat.
Det er dypt tragisk når en slik fremstående representant for det norskjødiske miljøet, angriper en hedersmann som Willoch som har forsvart de undertryktes palestinernes sak mot krigsmaskinen og okkupasjonsmakten Israels notoriske brudd på menneskerettigheter og folkerett. Det er dessverre en lei måte å dreie oppmerksomheten vekk fra hva Levin egentlig burde kritisere. Hennes voldsomme utbrudd mot Willoch, er skivebom og avslører en heller umoden debattstil.
Rasismen rammer bredt og handler blant annet om det reelle jødehatet hvor jøder blir drept, truet og trakassert simpelthen fordi de er jøder. Det er stygt og det er jødehat. Ikke minst handler rasisme også om den israelskjødiske rasismen som rammer palestinere, slik vi så under det israelske angrepet på Gaza sist sommer hvor tusener av israelere, blant annet på sosiale medier, støttet opp under hatmeldinger rettet mot palestinerne eller israelske rabbinere som i realiteten tok til orde for folkemord på palestinerne. Den israelskjødiske rasismen som retter seg mot palestinerne, er ikke Levin besynderlig så opptatt av, i hvert fall ikke utad i offentligheten.
Levin er desto mer interessert i å kritisere Willoch som på legitimt vis kritiserer staten Israel, enn hun er for å kritisere den urett som Israel, siden den jødiske statens opprinnelse i 1948, ved utallige anledninger har gjort mot den palestinske sivilbefolkningen, det være seg i form av ødeleggende krigshandlinger, fengslinger av barn, tortur av fengslede palestinere, ødeleggelse av palestinske eiendommer og hjem og et høyt antall drepte sivile palestinere, hvorav at høyt antall barn. Listen er svært lang med israelske menneskerettighetsbrudd og er ikke en demokratisk rettsstat verdig.
Er ikke Israels uproporsjonale voldsbruk, kollektive avstraffelse og ødeleggende militærmakt med på å skape hat, inkludert jødehat? Er ikke israelske militære angrep (”forsvar” som såkalte gjengjeldelsesaksjoner) og drap på et stort antall palestinske barn, traumatiseringen av de overlevende, medvirkende til utbredelse av hat? Det er jo nettopp dette Willoch påpeker og som Levin burde innse, men hun har tydeligvis bestemt seg en gang for alle for at Willoch er ”jødehater” og dermed kommer hun seg ikke ut av den fastlåste posisjonen. Det er ikke akkurat et godt utgangspunkt for dialog.
At Willoch i sin tid var skeptisk til utnevnelsen av den amerikansk-jødiske Rahm Emanuel som stabssjef for den da nyvalgte president Barack Obama, er høyst forståelig med tanke på at den samme Rahm Emanuel hadde arbeidet som frivillig for de israelske væpnede styrkene (noe som i praksis utvilsomt tilkjennegir en sterk symbolsk støtte til den israelske krigsmaskinen). Ikke overraskende har Rahm Emanuel ved flere anledninger uttrykt sin klare støtte til Israel og med klar brodd mot palestinerne (Reena, N./Berger, J. ”With Emanuel, Obama Could be Sending Signal to Israel” Fox News, Retrieved 6.november 2008).
I juni 2003 signerte Rahm Emanuel et brev som kritiserte president daværende president George W. Bush for å være utilstrekkelig støttende til Israel (http://mondoweiss.net/2008/11/on-israel-rahm-emanuel-is-to-the-right-of-george-bush-and-the-paleos#sthash.e5MSFVLF.dpuf). Sammen med 33 andre fra det Demokratiske Partiet, skrev Rahm Emanuel til presidenten og hevdet i brevet at Israels politikk med å drepe palestinske politiske ledere "var klart berettiget som en anvendelse av Israels rett til selvforsvar. " (ibid).
Det er dessuten verdt å legge merke til hvordan Rahm Emanuels far, Benjamin Emanuel som for øvrig på 1940-tallet var tilsluttet den ekstreme sionistiske terroristorganisasjonen Irgun som var ansvarlig for massakrer på palestinere, uttalte i forbindelse med utnevnelsen av sin sønn som stabsjef at at han var overbevist om at utnevnelsen ville være bra for Israel: ”Obviously he will influence the president to be pro-Israel”, og ble videre sitert: ”Why wouldn’t he be?What is he, an Arab? He’s not going to clean the floors of the White house” (Scherer, M. “Rahm Emanuel’s Father Problem” nettutgaven til Time Magazine 13.november 2008).
Gjennom sin demonisering av Willoch som ”jødehater” er Levin i praksis dessverre en bidragsyter i å uthule antisemittismens reelle innhold. At berettiget og konstruktiv kritikk mot staten Israels undertrykkende og diskriminerende politikk overfor palestinerne blir stemplet som jødehat, har vært en velkjent og råtten strategi fra haukene på høyresiden i israelsk politikk i kompaniskap med tallrike såkalte ”Israelvenner” som på skylappaktig vis, fordrings- og kritikkløst, forsvarer israelsk politikk og militær maktbruk i enhver henseende.
At Levin gjentar seg selv og tolker Willochs Israel-kritiske ytringer som et utslag av jødehat, er en forvrengning av virkeligheten og en grov insinuering av Willochs intensjon og kritiske holdning på politisk og humanistisk grunnlag. Framfor å angripe Willoch, kunne Levin i stedet for eksempel gi sin støtte til israelske menneskerettighetsgrupper og den israelske fredsbevegelsen som er kritiske til den israelske statens overgrep mot palestinerne.
