I helgen kom en vond sak frem i VG. Odin på tretten år valgte å ta sitt eget liv. På grunn av mobbing. Jeg har alltid skrytt av skolen min. Jeg gikk der i ti år. Barneskole og ungdomsskole. Søsteren min gikk også der. Jeg hadde venner og jeg likte å gå på skolen. Sto villig opp hver eneste dag, klar for en ny dag med lærdom. Jeg hadde venner og jeg ble invitert i bursdager. Men jeg var en av de «heldige». Jeg var ok. Jeg var riktignok ikke en av de kule, men jeg var akseptert.
Da denne saken kom opp i helgen, stakk det i hjertet. For jeg gikk òg på Lambertseter skole. En skole med fantastisk flotte lærere. Med mye kunnskap. Og de var flinke til å lære bort. De stilte opp når du trengte hjelp. For det er den erfaringen jeg har. Jeg har aldri sett det gjennom et mobbeoffers øyne. Så dukker tanken opp. Denne ene jenta i klassen min. Som ikke ble behandlet som alle andre. Hun var mobbeofferet. Den som fikk alt på seg.
«Jakken blir slengt rundt på gulvet, leksebøkene og pennalhuset blir kastet ut av vinduet. Hele tida er de der og plager ham. De sier slemme ting og erter, og Odin blir frustrert og lei seg.» (Fra VG-artikkelen) Det er trist å se at skolen ikke har forandret seg på 15 år. Jeg husker så mange slike episoder i gangene. Jeg lurer på hvordan det har gått med de barna. Hva de gjør i dag. Fikk de noe hjelp?
Hvor var skolen da Odin trengte hjelp? Hvor var skolen da jenta i klassen min trengte hjelp? Hvor er alle voksne? Tryggheten du skal finne i dem? I dag som voksen, har hun og jeg gjenopptatt kontakten. Og i helgen snakket vi mye om denne saken. Hun flyttet fra Lambertseter. For henne ble det redningen. Heldigvis. Hver eneste dag var et rent helvete for henne. Hun fortalte meg at hadde hun ikke hatt moren sin, hadde hun ikke flyttet, kunne hun lett vært der Odin var.
Det sårer å høre slikt. Men jeg forstår henne. For jeg husker hvordan de behandlet henne. Hvordan de slang kommentarer, hvordan de frøs henne ut. Jeg lurer på om de forstår det selv, den dag i dag. For de var mobbere. Jeg husker dem jeg òg. Selv om jeg ikke ble utsatt for mobbing. Jeg husker de frekke kommentarene som kunne dukke opp nå og da. Jeg husker dem den dag i dag. Til tross for at det ikke var direkte mobbing. Jeg lurer på om de husker det selv? Eller om de lever sine flotte liv i sus og dus med god samvittighet.
Jeg ønsker ikke å tråkke på noen tær. Jeg vil heller ikke henge ut Lambertseter. Jeg hadde en flott barndom der. Men når dette som var et problem for så mange år siden, fremdeles er et problem, da må man sette spørsmålstegn. Vil jeg nå at mine barn skal gå der? Risikere at de blir utsatt for noe og ikke sett?
Det må bli et bedre samarbeid mellom skole og hjem. Alle voksne har et ansvar. Man kan ikke forvente at barn skal ordne opp i ting selv. En tidligere kollega av meg har en datter som ble utsatt for mobbing på en annen Oslo-skole. Da skolen bestemte seg for å ha et møte med mobbeoffer og foreldre, sammen med mobber og foreldre, svarte mobberens foreldre at dét hadde ikke de tid til, og at jentene måtte kunne finne ut av det selv. Slike utsagn sjokkerer meg. Hadde det vært mitt barn som hadde vært mobber, hadde jeg gjort alt i min makt for å stoppe det. Ikke la det gå og tror at det ordner seg. Lærer vi av dette? Eller er vi der vi var for femten år siden? Det gjenstår å se. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv» (Arnulf Øvreland).