Kultur

Lærdommen fra Gaddafis død

Store deler av den libyske befolkningen jubler tilsynelatende hemningsløst. Hvor mange som skjuler sin bitterhet i stillhet, er vanskelig å si.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Franske jagerfly stoppet kolonnen som huset en flyktende Muammar Gaddafi fra fødebyen Sirte. Deretter er omstendigheten uklare, men unge menn fra Misrata er nå i besittelse av mannens døde kropp. Store deler av den libyske befolkningen jubler tilsynelatende hemningsløst. Hvor mange som skjuler sin bitterhet i stillhet, er vanskelig å si.

Krigen i Libya og Gaddafis fall vil først og fremst påvirke innbyggerne der. På hvilken måte, er for tidlig å si. Kanskje kan libyerne klare å bli enige om å fordele makt og velstand på en harmonisk måte. Men det blir en særdeles vanskelig ferd. I motsetning til hva de vestlige mytene påstår, innebærer også demokratier betydelige ulikheter og hierarki.

Obama skrøt så hemingsløst av Norges rolle i krigen i Libya at Stoltenberg rødmet, sier referatene fra statsministerens mye omtalte besøk. Norske politikere handlet altså klokt om Libya. Med et FN-mandat i ryggen var tradisjonelle norske krigsmotstandere sjakk matt.

Min spådom var at krigen ville vare lenge, kanskje flere år. Men jeg trodde naivt nok at NATO ville holde seg noenlunde til resolusjon 1973. Den innebar en flyforbudssone og beskyttelse av sivile, primært i Benghazi. Isteden ble det en aggressiv krigføring mot alle deler av Gaddafis regime, sivilt som militært. Målet var utvilsomt også å drepe mannen – og de lyktes til slutt. Politisk sett var dette klokt. En langvarig stillingskrig uten endelig seier til noen av partene i Libya ville satt vestlige ledere under press.

Det er imidlertid ikke uten nedside for NATO å bryte med sitt mandat. For det første har de ødelagt enhver tillit til at de holder ord og respekterer folkeretten. Kina og Russland vil stå sterkere, også moralsk, i sin motstand mot senere intervensjoner fra vestlige land. Men også i forhold til egen opinion har vestlige ledere forbrukt av sin legitimitet. Hykleri og usannheter, som er en forventet del av enhver krig, har tatt nye proporsjoner. Påstandene om at man beskyttet sivile og ikke hadde regimeendring som målsetting ble så absurde at bare folks opptatthet av den økonomiske krisen (i Europa) og boligprisene (i Norge) har gjort at pinlighetene kunne passere.

Folk vet og aksepterer at de blir løyet til av sine egne makthavere. Det er en del av den sosiale kontrakt. Men alt har en grense. Hvem kan påstå at det veritable bombardementet av Sirte og Bani Walid siden august hadde noe som helst med beskyttelse av sivile å gjøre? NATO-operasjoner som dette undergraver tilliten mellom folk og ledere i et fungerende demokrati.

Vestlige land risikerte ikke sine egne soldater i denne krigen. President Obama påsto til og med at USAs militære innsats ikke krevde Kongressens godkjennelse fordi det ikke var «fiendtligheter». Ingen skjøt jo tilbake, var hans fascinerende argument. Vestlige ledere gikk til krig fordi de kunne. Det var liten mulighet for at noen av deres egne ble drept.

Den norske, og for øvrig vestlige, aggresjonen mot Gaddafis regime underbygger interessant nok også vår forsvarspolitiske begrunnelse. Det er viktig å ha egne militære styrker som virker avskrekkende på fiendtlige makter. Det skal koste å angripe oss.

Mer fra: Kultur