Lær av barna, Mæland

Det er svært vanskelig å få noen dømt for seksuelle overgrep mot barn i Norge.

I en uttalelse til VG lørdag 1.2., sa den nye justisministeren Monica Mæland at kampen mot vold og overgrep mot barn skal bli hennes førsteprioritet som minister.

Hun legger også til at det er en forsømmelse at overgrep ikke i større grad er avdekket og forhindret, og at hun varsler om at det vil komme en stortingsmelding om politiet, «så snart hun har satt seg inn i situasjonen».

Situasjonen for overgrepssaker i norsk rettsvesen er prekær.

Det er svært vanskelig å få noen dømt for seksuelle overgrep mot barn i Norge. I Kripos rapport «Evaluering av politiets arbeid med seksuelle overgrep» formidler respondentene at de opplever ressurstilgangen som dårligere de siste årene, noe som svekker effektiviteten i etterforskningen av seksuelle overgrep.

Respondentene melder at hele 25 % av sakene etterforskes med lav kvalitet og effektivitet, og 14 % med meget lav effektivitet. Videre viser rapporten «Voldtektssituasjonen i Norge, 2018» at saksbehandlingstiden for oppklarte seksuallovbrudd har økt til 243 dager, 34,4 dager mer enn i 2018, målet er 130.

Videre fremgår det at politiet har blitt utfordret av den store økningen i seksuallovbrudd.

Til tross for at disse har vært en prioritert sakstype er det fremdeles lang saksbehandlingstid, hyppige henleggelser og mangler i etterforskning.

Å jobbe med etterforskning av seksuelle overgrep mot barn er både belastende og utfordrende. Ressursmangel burde aldri være et tema på dette feltet. Barn, ungdom og voksne som klarer å ta det steget å anmelde opplever en enorm påkjenning og retraumatisering ved å anmelde.

I praksis betyr dette at mange ofre som har klart å bygge opp et normalt liv gjenopplever traumene og får alvorlige psykiske symptomer, slik som post-traumatisk stresslidelse, angstlidelser, seksuelle problemer og lignende, i forbindelse med anmeldelsesprosessen.

At disse må vente i 243 dager og at 39 % risikerer at deres sak blir etterforsket med lav eller meget lav kvalitet og effektivitet er en skam.

Et mål for Mæland bør således være å tildele politiet nok ressurser slik at Kripos rapport for 2020 kan vise andre prosenter.

Det har blitt publisert mange handlingsplaner og rapporter omkring seksuelle overgrep, og selv om økningen i anmeldelser kan skyldes økt kunnskap på feltet er det ingen tvil om at svært mange av disse tiltakene ikke er annet enn pedagogiske formuleringer som gjør seg på papiret.

Vi snakker om voldskriminalitet med svært alvorlige følger, som oftest varer livet ut, mot de mest sårbare og forsvarsløse blant oss. Det Mæland må sørge for nå, er i stedet at ord blir til handling.

Så Mæland, lær av barna, og ikke statistikken.

Alle rapporter skrevet av departementer og eksperter lener seg på resultater fra ulike spørreundersøkelser. De ramser opp utallige tiltak for å forebygge overgrep mot barn. Barna bak disse tallene må få være med og sette ord på problemene.

De bør ikke bare være tall i en tabell som blir diskutert i en rapport, historiene bak tallene bør løftes frem. Ut av tabellen, ut av avhørsrommet, ut av rettssalen.

Det er grusomme, men viktige historier, som bæres på smale, ensomme skuldre.

Disse historiene er blitt videreformidlet i enkelte rapporter, slik som «Rett og sikkerhet for oss», publisert av Forandringsfabrikken i 2016, og Barneombudets rapport «Hadde vi fått hjelp tidligere hadde alt vært annerledes» (2018).

I disse gir barn og unge råd til voksne, slik at andre barn skal få slippe å oppleve marerittet de har vært gjennom. Disse rapportene forteller om barn som opplever at de aldri hadde en trygg voksenperson å fortelle til, at de ikke visste hva som skjedde med dem og at hjelpen kom for sent.

Å sikre at barn, ungdom og voksnes historier og råd om overgrep burde være primærkilden til informasjon når Mæland skal begynne forebyggingsarbeidet som justisminister.

Barn som opplever overgrep skal bli voksne en dag.

For de aller fleste vil overgrepene de opplevde som barn være med dem resten av livet. Mange av disse vil aldri få det livet de kunne ha fått.

De vil falle ut av arbeidslivet, ha høyere risiko for å oppleve overgrep igjen, begå selvmord, skade sine egne barn og leve med psykiske og fysiske lidelser resten av livet. Det Mæland sa til VG lørdag 1.2.2020 kan bety liv eller død for barn og voksne i Norge. La oss håpe at hennes ord blir handling.