Len deg tilbake på metallsengen og slapp av!

«Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» – plasserer vi en klinikk for de med alvorlige psykiske vansker.

Det har vært bråk når det gjelder plasseringen av det nye storsykehuset i Oslo, men at psykisk helse skal samles i Norges mest trafikkerte veikryss, Sinsenkrysset, har fått lite oppmerksomhet. Å bygge nytt er ikke nødvendigvis en dårlig ide. Tvert imot vet alle som av ulike årsaker har vært innom Akuttpsykiatrisk avdeling at både pasienter og stab fortjener en oppgradering.

Når det er sagt, savner jeg en Herman Wedel Major i planleggingen. Major planla Gaustad Asyl sammen med svogeren og arkitekten Heinrich Ernst Schirmer. Bygget stod ferdig i 1855 som et av de mest moderne og nyskapende sykehus i verden. Som vi kan lese hos Mari Hvattum, besøkte Major i årene 1843-44 en rekke anstalter både i Tyskland og England for å sikre seg oppdatert viten om hva som ville være en «hensigtsmæssig anstalt». Arbeidet var ikke drevet av «umoden Theoretiseren eller letsindig Forandrings-Syge».

Arkitektur og miljø kan ha en positiv eller negativ effekt på vår mentale helse og hvordan vi føler oss, og mye av kunnskapen henger sammen med nevropsykologien. Colin Ellard, en canadisk hjerneforsker har gjort eksperimenter der han viser hvordan monotone miljøer induserer negativ affekt og gir seg utsalg i fysiologisk målbare responser. Han forklarer dette med at mennesket evolusjonsmessig søker kompleksitet. Det å avkode naturen og omgivelsene har vært utslagsgivende for vår evne til å overleve, og hjernen søker på et ubevisst plan etter mønster, linjer, en form for rytme i omgivelsene.

Nevropsykologene Danckert og Merrifield har forsket på kjedsomhet. De undersøkte to grupper som ble satt til å se en kjedelig versus trist film. Gruppen som rapporterte å kjede seg hadde en høyere økning av stresshormonet kortisol enn de som så den triste filmen. Dette er interessant. Ikke fordi sykehus er en underholdningsmaskin, men kjedsomhet er et begrep som går igjen om du spør pasienter om hvordan de opplevde innleggelsen. Om stress og kjedsomhet er koblet sammen, er det viktig informasjon. Stressreduksjon er jo tross alt en av våre viktigste målsetninger.

Sannsynligvis er det flere former for kjedsomhet, men det har vært en rådende formening om at jo mindre stimuli jo bedre for de sykeste pasientene. Men hvor går grensen, er fullstendig fravær av stimuli helsebringende? Hvor kom for eksempel ideen fra at redde, utagerende og psykotiske mennesker ville ha det best i strippede rom med hvite vegger. Lene seg tilbake på metallsengen og slapp av! Det er mye som tyder på at evidensgrunnlaget for dette er svakt.

Vi behandler ofte mennesker i våre lokaler mot deres vilje, vi frarøver dem en frihet andre tar som en selvfølge. Dette gir oss et ekstra ansvar for å holde oss oppdaterte og ta med oss kunnskap om hvilke elementer som er viktige når det gjelder å tilrettelegge for et optimalt miljø. Denne tenkningen bør ikke inn først når sofabordet skal bestilles via rammeavtalen. En studie fra Sverige undersøkte om tilstedeværelsen av arkitektur og designelementer kunne bidra til å redusere aggresjon i en avdeling som flyttet fra en gammel til en ny bygning. Blant de ti elementene var blant annet egenkontroll i pasientrommene (som et speil så man kunne ordne seg før man gikk ut i fellesområdet), tilgjengelig hage, og utsikt til natur fra vinduet. Ved å måle bruk av tvang i gammel bygning (1/10 designelementer) versus den nye (9/10 elementer), fant de en 50 prosent reduksjon i bruk av belteseng i den nye avdelingen.

Kanskje er det ikke så underlig at Majors Gaustad var så vellykket. Det er grunner til å hevde at tenkningen han representerte, på mange måter er i tråd med dagens tenkning. Jeg vet ikke om det er «mangel» på dyrt medisinsk teknisk utstyr som ofte ser ut til å forlede beslutningstagere inn i en illusjon om at psykisk helsevern kan trives alle steder, det være seg gamle sykehusbygg eller utflyttede kontorbygg? Men psykisk syke pasienter blir ikke først og fremst behandlet i sengen. Bygg med tilstrekkelige grøntarealer og god skjerming er en viktig del av behandlingen.

Det undrer meg at man ikke har vurdert å gjenbruke Majors Gaustad, og bygge nytt i nordenden av tomten. Det kan hende det er gode grunner for at dette ikke kan la seg gjøre, men Gaustads arkitektur, hageanlegg og nærhet til skogen danner et helt unikt terapeutisk miljø. En utvikling av Gaustad kunne gitt oss et ambisiøst, moderne sykehus som var tuftet på faglighet og ikke primært politikk og økonomi. Uansett, en grunnleggende forståelse for at bygg for psykiatriske pasienter ikke kun handler om sengeplasser og kvadratmeter må komme tydelig frem i en slik prosess.

Jeg frykter ikke et høl i gjerdet på Gaustad, som for øvrig aldri var ment inngjerdet, men et høl i støygjerdet i Sinsenkrysset.