Læreren Clemens Saers ble i 2014 angrepet av en elev på Oslo Handelsgymnasium. Han fikk skader på stemmebåndet og opplevde posttraumatisk stress, og han ble erklært 25 prosent ufør etter overfallet.
Saers hadde ikke fått noen advarsel fra skoleledelsen om at eleven kunne være farlig, selv om dette var erkjent. Andre lærere hadde fått advarsler.
Eleven ble dømt til fengsel for overfallet på Saers og måtte også betale erstatning.
Saers følte seg naturligvis sviktet av sine foresatte. Han gikk til søksmål mot Oslo kommune og krevde 250.000 i erstatning. Han tapte i tingretten.
Før helga ble det klart at han også tapte ankesaken, og han ble i lagmannsretten dømt til å betale saksomkostninger på nær 200.000 kroner, som må betales innen to uker.
Det er brutalt. Beløpet kommer på toppen av mange store utgifter han har hatt i forbindelse med saken.
Men mer brutalt er det at det i ankedommen står at «Lagmannsretten er enig med tingretten i at gjerningsmannens atferd på skolen – iallfall i mars 2014 da han ble bortvist for fem dager – var av en slik karakter at det var et sikkerhetsmessig behov for å informere alle lærerne på skolen om ham».
Retten bekrefter altså at Saers burde vært informert. Og den fastslår også at «dersom Saers hadde fått kjennskap til dette på forhånd, ville han sannsynligvis møtt og behandlet denne forstyrrelsen i eget klasserom på en annen og mer hensiktsmessig måte».
Det er oppsiktsvekkende.
Retten anerkjenner altså Saers hovedargumenter. Retten slår fast at han burde vært informert, taushetsplikten var ikke til hinder for dette, og hadde han visst om farepotensialet, ville han vært mer varsom i møte med eleven.
Likevel mener retten at skolen og kommunens uaktsomhet ikke var grov nok. Dette er nok et overgrep mot Clemens Saers.
Dette er en logikk som bare gjelder i en domstol. For folk flest og ikke minst lærere må dette stride mot rettsfølelsen.