Våg å drømme

Apatien har bredt seg blant mange palestinere.

LEDER

«Dare to dream». «Våg å drømme». Slagordet foran dagens finale i Eurovision Song Contest i Israel kunne ikke vært mer paradoksal. De som kjemper for palestinernes kår og mot israelsk okkupasjon, grep muligheten. Ved siden av plakater med «Dare to dream» har organisasjonen Breaking the Silence hengt opp plakater med ordene «of freedom» – «om frihet».

Mindre enn en times kjøretur unna kveldens spektakulære fest i Tel Aviv bor to millioner mennesker i et slags fengsel uten tak på Gaza-stripen. Der er 80 prosent avhengig av humanitær bistand. På Vestbredden underlegges palestinere sterke restriksjoner, og antall israelske bosettere har mangedoblet seg de siste par tiår. Situasjonen har gått fra vondt til verre. Nylig sikret statsminister Benjamin Netanyahu seg sin femte statsministerperiode, noe som banet vei for det som trolig blir en av Israels mest ytterliggående høyreorienterte regjeringer noensinne.

Dette er det tragiske bakteppet når millioner av TV-seere i Europa og ellers i verden benker seg foran showet i kveld. Oppfordringen om å boikotte deltakelse er ikke blitt fulgt av noen land. Likevel: Oppmerksomheten rundt Eurovision i Israel har skapt en nødvendig debatt og fått palestinernes situasjon på agendaen både her i Norge og i andre land.

Debatt hjelper ikke i seg selv, og oppmerksomheten er en fattig trøst for palestinerne. Den er likevel viktig, og den er viktigere enn noen gang nå som denne konflikten, og dermed også palestinernes situasjon, i stadig større grad ser ut til å ha blitt plassert i skyggen av andre kriser internasjonalt. Apatien har bredt seg blant mange palestinere. Alt de kan gjøre nå er å våge å drømme. Det er lettere om man vet at man ikke er glemt.