Tsar Putin

Plutselig hadde vår mektige nabo i øst en ny statsminister og en ny regjering. Ledelse gjennom raske og dramatiske skifter, er ikke en øvelse som er et reelt demokrati verdig.

Russlands president Vladimir Putin erstattet over natta den lydige og lojale Dimitrij Medvedev som landets nest mektigste mann. De to har fulgt hverandre tett i årevis, og Medvedev var instrumentell i Putins rokade som holdt ham ved makta i 2012.

I hans plass er den ukjente skattedirektøren Mikhail Misjustin nå innsatt. Byttet av leder og mannskap kom som en total overraskelse på russerne. BBC beskriver det som et sjokk. Misjustin har fått i oppdrag å rydde opp i økonomien. Propagandaen er tydelig, for selv om russiske statsfinanser er i godt skikk, har den jevne russer det trangt. Nå skal det bli bedre for folk flest i god tid til neste års avgjørende parlamentsvalg. Putin må ha med seg folket fordi han trenger et godt valg for å få gjennomført sin plan.

Samtidig med statsministerskiftet lanserer Putin en konstitusjonell reform, som på overflaten ser ut til å styrke parlamentet og statsministerens makt og svekke presidentens. Analytikerne tror derimot at Putins plan er å sikre sin egen politiske innflytelse etter at han i teorien er pliktig å avgå i 2024. Hans nye rolle kan bli en ny og mektigere statsminister eller som leder for det såkalte Statsrådet, som han leder allerede i dag. Ved å styrke dette rådets posisjon – i dag et rådgivende utvalg av landets regionale ledere – slik han har antydet, vil Putin sikre seg en nummer én-rolle over både presidenten og statsministeren.

Putin har sittet med makta siden 1999. Hans veier er uransakelige, men det virker åpenbart at han ikke har noen planer om å slippe opp på sitt grep om Russland. Forrige ukes nyheter er ikke egnet til økt optimisme om Russlands retning. Det ligner mer og mer på et opplyst enevelde. Det kan som så altfor ofte før, ende i diktatur og ren terror.