Syria og de sandfaste

Et par tusen nordmenn sitter sandfaste på Kanariøyene. Det er selvsagt uheldig for dem som rammes, men selv ikke nordmenn og norske medier må miste proporsjonene av syne i sandstormen.

All flytrafikk inn og ut av den populære feriedestinasjonen ble stanset av sikkerhetsgrunner. Værforholdene gjorde det umulig å fly, og situasjonen for menneskene som sto igjen, ble sikkert kaotisk og uoversiktlig.

Behovet for informasjon var stort. Flyselskapene kunne sikkert gjort en bedre jobb.

«Flere er desperate fordi de ikke kommer seg hjem», siteres en mann på i VG lørdag kveld. I Dagbladet mandag var det TV 2-veteran Oddvar Stenstrøm som raste mot SAS. Stenstrøm mente «samtlige bør få sparken». Det skal ha tatt «mange timer» før datteren fikk beskjed om at hun kunne returnere til Stenstrøms bofaste adresse. Timer.

Ja, det er en fortvilende situasjon, men dette er altså turister som sitter værfaste i et EU-land, med god og høyst moderne infrastruktur. Det er ikke fare for verken liv eller helse. Det er ubekvemt. Og kjedelig. Og det er uheldig ikke å komme seg på jobb og på skole i Norge etter vinterferien.

Samtidig i den andre enden av det afrikanske kontinentet er snart en million mennesker på flukt i Syria. Nye kamphandlinger har skapt en humanitær katastrofe i det krigsherjede området. Flyktningene har forlatt alt de eier og har, og har lagt i vei på en livsfarlig flukt ut i vinter og endeløs usikkerhet.

Alt er relativt. Men ordbruken og klagingen om en uforutsett hendelse som innstilte fly, blir grotesk i kontrast mot den ekte tragedien som igjen utspiller seg i Syria. Det kan norske turister gjerne tenke på når de uttaler seg til mediene, og det kan norske medier absolutt reflektere klokere om når de rapporterer slike hendelser. Vi må ikke bli så selvorienterte i vår bortskjemte norske boble at vi mister gangsynet.