Det er aldri for seint å snu. Snarere tvert imot. Ofte er det lurt å snu. I spørsmålet om hva Oslo skal fylle den siste ledige tomta i Bjørvika med, bør byens politiske ledelse gjøre nettopp det. I politikken trenger det ikke være et nederlag å komme til en ny erkjennelse.
Nybyen i Bjørvika tyter kvadratmeter for kvadratmeter fram. Utnyttelsesgraden er høy. Byens borgere og brukere er overrasket over hvor trangt det har blitt. Mange stusser over at både barcode og opera er i ferd med å forsvinne, bygges inne. Leilighetene er eksklusive. Adgangen til sjøen strupes gradvis. Friområdet på tuppen av Sørenga er allerede rukket å bli en utfordring.
Oppfatninger og inntrykk endres over tid. Planene for et storstilt hus for foto ble vedtatt i 2015. Men det er noe helt annet å vurdere bruken av tomta nå som det meste av omgivelsene er på plass og den nye bydelen er kommet i bruk. Den helt nødvendige ombyggingen av Dronning Eufemias gate er et svært godt eksempel på at velmente planer ikke trenger å bli gode realiteter.
Når vi nå ber Arbeiderpartiet snu og omregulere Sukkerbiten-tomta til friareal, og følge sine politiske venner i Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne (og Sp og Frp!), er det fordi dette er en siste sjanse til å justere kursen i Bjørvika. Når et bygg står der, er det åpenbart for seint.
Byrådsleder Raymond Johansen er en fornuftig mann. Han bør innse at det er langt bedre for hans eget politiske ettermæle, for hans eget partis troverdighet som den lille mannens parti, å benytte tomta til park og rekreasjon. Historiens dom over Bjørvika som byutviklingsprosjekt er i ferd med å skrives. Juryen er på gangen. Med Sukkerbiten-tomta har byrådet en siste unik mulighet til å vippe dommen i positiv retning. Et fotohus skal byen alltids finne plass til. Men behovet for et praktbygg til er underordnet behovet for grønne lunger i en rakst voksende og stadig tettere by.
Det er snart valg i byen, Raymond. Du har en aller siste sjanse til å skape et bedre Bjørvika for alle.