Siste sjanse

Forrige ukes hendelser i Storbritannia markerer startskuddet på en høydramatisk innspurt i brexit-dramaet.

Storbritannias statsminister Boris Johnson besluttet å suspendere parlamentet i flere uker i september og oktober.

Konstitusjonelt sett er det ingenting uvanlig i at en ny statsminister suspenderer parlamentet for så å starte en ny sesjon der regjeringen legger fram sin politiske agenda, som han vil gjøre 14. oktober. Det er den politiske konteksten og baktanken som gjør dette så himmelropende provoserende. Det er snakk om få uker før landet kan krasje ut av EU uten en utmeldingsavtale. Det Johnson har gjort, gjør det vanskeligere for Underhuset å hindre ham i å gjennomføre en brexit uten en avtale, som flertallet i Underhuset er imot.

Les også: – Et ekstremt skittent spill

Johnson har gjort det klart at han vil gjennomføre brexit 31. oktober, uansett hva som kreves. Han ønsker å bli sett som folkets forkjemper i kampen mot parlamentet, fordi han vil «gjennomføre folkets vilje». Men selv om flertallet stemte for å gå ut av EU, var dette med utgangspunkt i at det ville skje på grunnlag av en god avtale. En «no deal» er fortsatt noe et mindretall av velgerne ønsker seg, har den nasjonale valgguruen John Curtice slått fast.

I morgen kommer parlamentet sammen igjen. Nå blir det opp til politikerne som er imot en «no deal» å samle seg om en løsning som kan hindre det. De vil først forsøke å gå veien om lovgivning. Men et lovvedtak som hindrer en «no deal» 31. oktober, for eksempel ved en utsettelse, vil ikke i seg selv løse opp i den fastlåste situasjonen, dersom det ikke følges av en klar plan for hva som skal følge. Spørsmålet vil fortsatt være hva man skal gjøre med brexit. Det kan også bli snakk om mistillit, men «no deal»-motstanderne er så langt ikke enige om en alternativ regjering.

Les også: – Nå kan det være for sent å hindre «no deal»-brexit

Disse må ta noen vanskelige valg. De står overfor siste sjanse. Mange vil bli nødt til å sette til side partipolitiske hensyn og ideologiske motsetninger, og svelge en løsning som ikke er ideell. Hvis de ikke klarer å samle seg, er også Underhuset ansvarlig for konsekvensene av en «no deal».