I januar i fjor ble det klart at Norge etter lange diskusjoner og offentlig debatt skulle hente en norsk IS-kvinne tilbake fra Syria. Ingen hadde nødvendigvis sympati med henne etter tre ekteskap med IS-krigere og frivillig tilslutning til terrorbanden, men hensynet til hennes to barn veide tungt.
Les også: Sorg og sinne: Slik opplevde Ap tida etter 22. juli (+)
Moren nektet å gi fra seg barna slik at de kunne komme hjem og få nødvendig medisinsk hjelp. Den da 29 år gamle kvinnen hadde også rett til å returnere til Norge, men som alle andre norske statsborgere som har involvert seg med IS, kunne hun ikke regne med vår bistand. Da valgte regjeringen den pragmatiske løsningen å hente hjem alle tre.
Vi anerkjente den gang arbeidet både regjering og departement gjorde i saken. Fornuften seiret. Norge gjorde det eneste rette og hjalp norske barn hjem.
Les også: «Flere av våre mest sårbare opplever korona som et eneste stort mørke»
Det ble for mye godhet for regjeringspartiet Frp. «Vi vil ikke løfte en finger for denne kvinnen», sa Frps nestleder Sylvi Listhaug. Partiet stilte et ultimatum til statsminister Erna Solberg. Dette ble avvist og Frp forsvant ut av regjering etter opprør internt i partiet. Påstanden fra ytre høyre var at den barmhjertige handlingen truet sikkerheten til vanlige norske borgere. Forsøket på å profittere politisk på sitt offer, feilet totalt.
IS-kvinnen var siktet allerede ved ankomst Norge i fjor for å ha vært en del av IS og Nusrafronten fra 2013 til 2019. Nå er det tatt ut tiltale mot henne, og rettssak venter der hun må svare for sine handlinger. Slik vi forventer i en rettsstat.
Les også: – Vi mangler et ordentlig forsøk på å forstå terroristen (+)
Hensynet til barna var det viktigste. Tilstanden deres nå er unntatt offentligheten, og det er å håpe at de får all den støtte og omsorg de trenger og får leve sine liv i anonymitet. Moren skal få sin rettferdige straff, men også den nødvendige hjelpen mot rehabilitering.