Rett, galt og riksrett

Natt til i går ble det klart: Et flertall i Representantenes hus gikk inn for å stille USAs president Donald Trump for riksrett for maktmisbruk og obstruksjon av Kongressen.

Det var et ventet flertall, der de folkevalgte stemte i tråd med partilinja, med noen veldig få unntak.

Nå går saken til Senatet, der den etter alle solemerker faller til jorda. Republikanerne har flertall i Senatet, med 53 mot 47 plasser. En fellende dom krever dessuten to tredels flertall.

Splittelsen i amerikansk politikk er altså så stor at det holder å se på partitilhørighet for å vite hvordan de folkevalgte vil stemme. Graden av alvor i presidentens handlinger spiller ingen rolle – her slutter man rekkene og støtter linja til partiet.

I denne låste situasjonen kan det framstå som meningsløst at det demokratiske flertallet i Representantenes hus velger å gå til det drastiske skrittet å stille presidenten for riksrett. Det er likevel en riktig – og viktig – symbolhandling. Selv om det hele skulle fisle bort i ingenting, støtter vi demokratene.

Donald Trump er ikke egnet som president i et opplyst demokrati, han hadde gjort seg bedre som autoritær leder i regimer som historisk har vært motpoler til USA. Da er det riktig å prøve å forsvare det liberale demokratiet, også med et så kraftig virkemiddel som riksrett.

Trump er den tredje presidenten i USAs historie som stilles for riksrett, etter Andrew Johnson i 1868 og Bill Clinton i 1999. Som sine forgjengere, blir Trump etter all sannsynlighet ikke domfelt. Prosessen er likevel ikke bortkastet. Selv i Trumps tid finnes det forskjell på rett og på galt, uavhengig av hva det politiske flertallet i Senatet kommer fram til. Ved å kjøre denne prosessen, har demokratene vist at det finnes grenser for hva en president kan gjøre. Det er verdt å ta vare på, selv i en stormfull periode for det amerikanske demokratiet.