Prisen for laksen

Forrige ukes Kina-opptrinn utenfor Stortinget hører med til de største pinlighetene i norsk historie. For i Norge kryper vi ikke for makta, og vi nekter ikke våre folkevalgte å uttrykke seg.

Kinas såkalt tredje mektigste mann, Li Zhanshu, var i forrige uke på norgesbesøk. Kina er et kontroversielt regime, som mange naturligvis ønsker å utfordre på demokratisk vis. Når Stortingets administrasjon tillater norsk-kinesiske lobbyister å leie Eidsvolls plass foran nasjonalforsamlingen under et slikt besøk, kan det bety to ting: Enten er Stortingets administrasjon ført bak lyset og ikke informert om det kinesiske besøket, slik at utlånet av Eidsvolls plass er gjort uten kunnskap, eller: Presidentskapet har akseptert det som burde vært uakseptable vilkår fra kinesiske myndigheter om fravær av skjemmende protester. Presidentskapets forklaring om «først til mølla» er absurd. Offentligheten er lovet en orientering om saken, og den ser vi fram mot med forventning.

Vi ser også fram mot en overbevisende forklaring på hvorfor Venstres stortingsrepresentant Guri Melby og hennes kollega Petter Eide fra SV ble avskjermet av kinesiske representanter og så ble nektet av Stortingets vakter å gå inn iført gule T-skjorter med politisk budskap. Ifølge de to ble de instruert til å ta av seg plaggene for å gå inn i bygningen. Dette er lite annet enn sensur, og det kler det norske Storting svært dårlig.

På plassen foran Stortinget vaiet de kinesiske flaggene, hundre meter fra Løvebakken sto de norske demonstrantene. I praksis bortvist av den norske nasjonalforsamlingens administrasjon, den kinesiske delegasjonens vertskap. Noen dager senere, nå på søndag, kom gladmeldingen fra NTB: «Ny lakseavtale mellom Kina og Norge».

Belønningen var god. Og vi kjenner prisen norske myndigheter har betalt for avtalen: Aksept av det uakseptable, og sensur av folkevalgte.

Offentligheten er lovet en orientering om saken, og den ser vi fram mot med forventning.