Opprørenes time er over oss. Nå varsler også pensjonistene demonstrasjoner utenfor Stortinget etter at pensjonistgeneral Jan Davidsen nektet å skrive under på årets diktat fra staten.
For femte år på rad står pensjonistene igjen uten økt kjøpekraft. Pensjonene holder bare tritt med prisstigningen. Bakgrunnen er at Stortinget har bestemt at pensjonene skal reguleres 0,75 prosentpoeng lavere enn lønnsveksten i samfunnet.
I år ble resultatet i lønnsoppgjøret mellom LO og NHO 3,2 prosent, og pensjonistene får derfor 2,4 prosent. Det samme som forventet prisstigning. Alderspensjonistene står derfor på stedet hvil mens arbeidstakere flest får en reallønnsvekst på 0,8 prosent. Regjeringen følger matematikken i det brede forliket om pensjonsreformen. Pensjonistforbundet krever derfor reell forhandlingsrett med staten.
Det går an å regne på en annen måte enn det regjeringen gjør. Ap har foreslått at pensjonene skal justeres opp som snitt av pris og lønn, slik pensjonsreformen var ment å slå ut. Slik ville alderspensjonistene ha fått 0,4 prosentpoeng i økt kjøpekraft i år. Ap-modellen gir riktignok noe mindre enn regjeringens i gode år, men den sikrer pensjonistene økt kjøpekraft i magre år.
De høye lønnstilleggenes tid er forbi. Derfor er det fornuft i å regulere pensjonene som et snitt av prisstigning og lønnsvekst. Da hadde pensjonistene hatt mindre å klage over i dag. Det hører med til historien at regjeringen har styrket pensjonistenes økonomiske kår på flere måter. Avkortingen for gifte og samboende er redusert, minstepensjonen er økt og skattetrykket er redusert.
At pensjonistene kommer noe dårligere ut, er rettferdig. Framtidens pensjonister må nemlig stå lenger i arbeid for å få full pensjon. På den annen side må dagens pensjonister ta til takke med litt lavere tillegg enn arbeidstakerne. Slik blir det solidaritet mellom generasjonene.