Nåløyet til Stortinget

Hvor lett eller vanskelig skal det være å bli valgt inn på Stortinget?

Det er ett av spørsmålene som skal besvares i kjølvannet av utredningen fra utvalget som har kommet med forslag til ny valglov. Her står den magiske sperregrensen sentralt. Flertallet i utvalget vil senke denne grensen fra fire til tre prosent. Andre medlemmer i utvalget vil beholde dagens grense eller øke den til fem prosent.

Nå er det to veier til Stortingets 169 seter, enten gjennom å bli direkte valgt fra hvert valgdistrikt (de gamle fylkene) eller gjennom ett av de 19 utjevningsmandatene som fordeles ut fra stemmetallet i landet. For utjevningsmandatene er det i dag en sperregrense på fire prosent.

Ved å senke sperregrensen blir det naturlig nok lettere for små partier å bli representert. For å illustrere dette poenget kan vi bruke Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti som eksempler. Ved siste stortingsvalg fikk MDG 3,2 prosent oppslutning, mens KrF landet på 4,2 prosent. MDG fikk ett direktemandat, mens KrF kapret åtte representanter på Stortinget med 123.000 stemmer. MDG fikk altså ingen utjevningsmandater med bare 30.000 færre stemmer.

Les også: Flertall i valglovutvalget vil gi 16-åringer stemmerett ved lokalvalg

På den annen side kan en noe høyere sperregrense gi bedre styringsmuligheter gjennom en mer oversiktlig parlamentarisk situasjon. Hva som er mest demokratisk finnes det ingen objektiv sannhet for. Her må ulike hensyn veies opp mot hverandre. Det enkleste og teoretisk mest demokratiske ville ha vært å ha hele landet som ett valgdistrikt. Men virkeligheten er en annen. Norge har 19 valgdistrikter, og nærheten til de folkevalgte fra disse er en viktig demokratisk faktor.

Ett sted må sperregrensen gå. Fire prosent og 19 utjevningsmandater har fungert rimelig godt siden denne ordningen trådte i kraft i 2005. Venstre har eksempelvis vært over og under firetallet i denne perioden. Derfor synes fire prosent å være en gyllen middelvei som politikerne bør holde fast ved.