Men det går for sakte

Enda en gang svikter våre politiske ledere.

Den to uker lange klimakonferansen i Madrid fislet i helgen ut i en vag slutterklæring. I stedet for politikk som binder verdens land til masta, fikk vi enda en uforpliktende etterlysning av store ambisjoner.

De 196 deltakerlandene ble ikke enige om reglene for kjøp og salg av klimakvoter mellom land. Dette nøkkelspørsmålet blir i stedet forskjøvet til neste år.

Vår statsminister Erna Solberg oppsummerte møtet slik: «Vi har gått noen steg framover, men det går for sakte». I den setningen oppsummerer Solberg de siste tiårenes internasjonale innsats mot klimaendringer på en deprimerende presis måte.

NRK hadde i helgen en sak om hvordan 2019 har vært året der klimaendringene tilsynelatende eskalerer.

Det var dramatiske skogbranner i Amazonas, Sibir, Indonesia, Kongo, California og Australia. Hetebølge i India og byer som gikk tomme for drikkevann. Massiv issmelting på Grønland og begge polene, og den dypfryste jorda i Alaska som nå tiner 70 år før forskerne hadde trodd. Orkaner og ekstremvær.

Fysiker Bjørn Samset forteller til NRK at det har skjedd noe med samtalene mellom forskerne som møtes i FNs klimapanel. Praten i lunsjpausene er mer bekymret. 2019 har vært et foruroligende år, sier han.

Det haster nå. Vi får flere og flere enkelthendelser, og «det er 100 prosent sikkert at alt bare blir verre og verre utover», sier Tore Furevik, forskningsleder på Bjerknessenteret, i samme sak. Det kommer vil å bli «veldig mye verre».

« ... men det går for sakte». Våre ledere klarer ikke å bli enige, selv når det nesten bokstavelig talt brenner rundt dem.

Problemene er massive, det som kreves av oss fremstår som uoverkommelig. Alt blir vanskeligere av at det politiske lederskapet i Washington har abdisert. Det finnes tilsynelatende ingen voksne som kan lede oss gjennom denne krisen.

Vi får sette vår lit til ungdommen. Til at de som skal overta verden klarer å presse politikerne til å se at de gjør altfor lite. Før det er for sent.