LO-lederen må balansere

LO har staket ut kursen for årets lønnsoppgjør. Økt kjøpekraft og ekstratillegg for lavtlønte er beskjeden

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen innledet tirsdag om dette på LOs representantskapsmøte. Han var spesielt opptatt av det faktum at de ti prosentene med lavest inntekt nesten ikke har hatt noen vekst i reallønn.

De har bare fått en tusenlapp mer å rutte med de siste ti årene.

De ti prosent rikeste i andre enden har fått 107.000 kroner mer. Forskjellene mellom godt og dårlig betalte jobber øker altså.

Apropos lavlønn: Lønnsgapet mellom kvinner og menn har blitt redusert med to prosentpoeng siden 2015. Nå er kvinners snittlønn 87,6 prosent av menns.

LO-lederen unnlot behendig å nevne elefanten i rommet, det faktum at ansatte i både staten og kommunene fikk mer i lønnsøkning i fjor enn industriarbeiderne.

Dette er et brudd med den såkalte frontfagsmodellen.

Den innebærer at industriens tåleevne skal legge malen for lønnsoppgjørene og at denne rammen lojalt følges av alle andre. Derfor er det så viktig at Fellesforbundet og Norsk Industri «går i front» og forhandler først, slik som i år.

Alternativet blir fort at konkurranseutsatt industri blir konkurrert ut av bedrifter i andre land.

LO er bjellesauen i norsk fagbevegelse. Det er en logisk konsekvens av at LO, med sine 952.394 medlemmer, er størst. Samtidig er det en styrke at hele fagbevegelsen er rimelig samstemt.

Målet er i stort det samme, enten man er organisert under paraplyen til LO, YS, Unio eller Akademikerne. Innad i LO-familien er det også stort strekk i laget.

Offentlig versus privat sektor, lavt utdannede versus høyt utdannede.

I LOs forbund er det forbilledlig bred enighet om å holde fast på frontfagsmodellen, i hvert fall når det sakkes om den. Verre blir det dessverre når pene ord skal gjøres til handling.

Her må LO-lederen balansere ulike interesser mot hverandre. Men det overordnede målet er det samme. Da gir det kampstyrke å stå sammen i et bredt fellesskap.