Lederskap i krise

Folk er forståelig opprørt når våre naboland virker å ta situasjonen på større alvor enn oss.

Vi har til nå støttet norske myndigheters håndtering av koronaviruset. Vi har opplevd at situasjonen er blitt håndtert med faglig tyngde og pedagogisk tilnærming. På prinsipielt grunnlag har vi ment at det var viktig og riktig å mane til ro, og holde fast ved de grunnleggende rådene om å vaske hender, holde avstand og så videre.

Men denne uka snur på mange måter opp og ned på inntrykket av korrekt og adekvat myndighetsutøvelse. Etter hvert som antallet smittede stiger med forutsigbar og eksponentiell matematisk presisjon, virker myndighetens grep om situasjonen svakere og svakere. Kommunene som førstelinjeforsvar har vist seg å være et høyst usikkert bolverk.

Mange er nå svært usikre. Mange er redde. Men alle ser til våre ledere og regjering. De ser etter tegn til ledelse. Dette behovet blant vanlige folk er ikke tatt på stort nok alvor.

Erna Solbergs regjering har ikke møtt den gryende folkehelsekatastrofen med den tyngde vi bør kunne forvente av landets ledelse. Denne skuffelsen blant folk kan ennå ikke verifiseres eller kvantifiseres, men det er helt åpenbart i våre øyne at publikum, det norske folk, opplever dårlig ledelse i denne krisesituasjonen. Folk er forståelig opprørt når våre naboland virker å ta situasjonen på større alvor enn oss og når tidligere beroligelser og scenarioer viser seg å være feil.

Solberg er landets statsminister, men virker distansert og irritert. Hun ledet fra før en svært svekket regjering som har vært tynget av stor intern uro og mange utskiftninger. Hun har til nå i krisehåndteringen ikke fylt sin rolle.

Regjeringens nummer to, Venstre-leder Trine Skei Grande, brukte kriseuka til å tenke på sin egen situasjon. Onsdag tok hun av hensyn til seg selv og partiet avgjørelsen om å gå av. Landet befinner seg i den suverent største krisen siden april 1940, og en av våre viktigste og mest erfarne ledere velger å gå av. Det var sikkert ingen lett avgjørelse for Skei Grande, og situasjonen i Venstre var sikkert nært umulig. Men signal om stort lederskap for landet akkurat nå, var det ikke.

Vi har fortsatt stor tiltro til våre helsearbeidere og ikke minst til det norske folks klokskap. Vi er et godt utdannet folk, vi verdsetter fellesskapet og har høy grad av tillit til hverandre. Dette er vårt viktigste våpen i kampen mot viruset.