«Tidligere Rosenborg- og landslagsspiller Jahn Ivar «Mini» Jakobsen mener likestillingen i fotball er i ferd med å gå for langt», kunne vi lese i VG denne uka. Den diminutive eldre mannen ble elegant sendt opp på tribunen av et samlet kvinnelandslag.
I dag innleder det norske landslaget VM i fotball med kamp mot Nigeria. Fotballmagasinet Josimars godt timede sak om kvinnefotballens lange og kronglete vei mot mål har skapt debatt med den kvinnelige superstjernen Ada Hegerbergs kritikk av Fotballforbundet. Oppladningen kunne vært preget av mer ro og større sportslig fokus.
Jacobsens trangsyn er lett å latterliggjøre, slik kvinnene gjorde, men han skal ha for sin oppriktighet: Den er opplysende, for den avslører at de holdningene som har bremset kvinnefotballen, fortsatt lever.
Markedet styrer fotballen, og kvinnefotballen henger kommersielt etter. Kanskje vil markedet aldri belønne kvinnelige evner og talent like høyt som de mannlige. Slik er i så fall markedets lover. Men det som skjer i Fotballforbundets egen regi kan og skal motvirke kapitalens tyngdelover og stå for en sunn fordeling.
Derfor har kvinnelandslaget i fotball lik lønn med herrene. Det er et fantastisk flott signal om likeverd, som forbund og våre herrer skal ha honnør for å ha gått inn for. Men så tjener de da også uendelig mye mer enn sine kvinnelige kollegaer i hverdagen.
Nye tall viser at åtte av ti kvinner i Toppserien tjener under 100.000, mens 14 prosent av toppspillerne ikke tjener noe på sin idrett. Samtidig sto den gjenvalgte FIFA-presidenten Gianni Infantino og lovte å bruke store pengebeløp på å løfte herrenes toppklubber i land utenfor Europa. De rike skal tilføres penger slik at de kan konkurrere med de superrike. Det viser at det ikke er mangel på midler i fotballen.
Fotballen er enormt innflytelsesrik, og kan spille en viktig politisk rolle. Ta ansvar, vis ansvar, er vår oppfordring til fotballfamilien. For oss er det selvsagt at kvinnene får det samme som herrene når de kjemper for Norge med flagget på brystet.