EUs historie er full av oppturer og nedturer. De siste årene har det vært flest nedturer. Finanskriser og eurokriser, høyrepopulistenes frammarsj i Europa og britenes utmarsj fra EU har truet med å rive samarbeidet i filler.
Koronapandemien er den siste alvorlige trusselen mot samarbeidet.
Det var helt avgjørende for fellesskapets videre eksistens at landene kunne bli enig om en politikk for å få landene ut av den økonomiske krisen.
Etter ett av de lengste toppmøter i EUs historie, kom landene tirsdag morgen til enighet om en krisepakke på 8000 milliarder kroner fordelt på tilskudd og lån. Pakken er et kompromiss.
De «sparsommelige fire», Nederland, Sverige, Danmark og Østerrike, ville at krisehjelpen skulle gis som lån. Etter å ha blitt lovet kutt i EU-kontingenten godtok de fire en pakke bestående av lån og direkte støtte.
Dette er hestehandling på høyt nivå.
Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands regjeringssjef Angela Merkel må tillegges hovedæren for et vellykket resultat av toppmøtet. Macron, som sliter på hjemmebane, er åpenbart en bedre politiker på den europeiske fellesarena.
Angela Merkel er god både hjemme og ute. Det blir et stort tap for Europa når Merkel går av som Tysklands regjeringssjef.
Under Merkels ledelse har Tyskland spilt en avgjørende rolle for stabiliteten i europeisk politikk.
Dette var det første EU-toppmøte siden begynnelsen på 1970-tallet hvor Storbritannia ikke var med. I motsetning til Tyskland som har vært en pådriver i EU-samarbeidet, har britene i alle år vært en bremsekloss.
Storbritannias statsminister Boris Johnson gikk et langt skritt videre og tok landet ut av EU.
Boris Johnson er en klossmajor på den internasjonale scene. Hans opptreden minner mer om Donald Trump enn om Emmanuel Macron og Angela Merkel. Kanskje var det best at han ikke var til stede på EU-toppmøtet. Det skal ikke ha vært noen av hans europeiske kolleger som savnet ham på møtet.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.