Staten punger ut med 30 av de 53 millionene som er det litterære Norges inngangsbillett til flomlyset og posisjon som hovedpersoner på røde løpere i noen dager. Vi er ikke de utvalgte. Vi er de som har råd. Innsatsen i Frankfurt er i praksis kjøp av reklameplass for norske forfattere. Og en gyllen anledning for en norsk kulturminister å skinne.
Effekten av investeringen er omstridt. De kritiske stemmene har vært mange. Særlig fra forfattere og forleggere som i hverdagen opplever skrinne kår, og som peker på kontrastene mellom festtalene og virkeligheten.
Fra utsiden er det en følelse av at varen som leveres, er et medialt sirkus rundt kronprinsesse Mette-Marit og annen elite i festpryd. Oppmerksomheten har vært stor rundt henne og hennes sykdomshistorie.
Litteraturen har så langt vært en bifigur. I norske medier er det klappet i hendene over et «norsk» bilag i Die Welt, med nettopp Mette-Marit som gjesteredaktør. Avisens 120.000 i opplag gir lite gjennomslag utover den boklesende, øvre middelklassen i et land med 83 millioner innbyggere. Effekten er begrenset. Og spørsmålet er om ikke Mette-Marit mest står i veien for forfatterne.
Vi er ikke motstandere av å bruke penger på å spre norsk litteratur. Det har en økonomisk verdi for bransjen og det kan være viktig å spre historier fra norsk virkelighet i verden. Men heller ikke kulturbudsjettene er bunnløse. Det må prioriteres. Og enda viktigere enn oppmerksomhet i utlandet er det at nordmenn selv leser bøker om Norge anno nå. Det gjør vi i stadig mindre grad.
Boksalget stuper nemlig i ei tid der fellesarenaene blir stadig færre og den delte innsikten mindre. 53 millioner er voldsomt mange penger, som vi tror kunne vært bedre benytta for å fremme vår egen litteratur her hjemme. Ikke minst for å gjøre lesere av våre barn og unge. Det ville også vært en bedre investering på sikt for bokbransjen.