Farlig ordkrig

Det var et trist og opprørende skue å se britiske politikere samle seg igjen i parlamentet i forrige uke.

Striden er bitrere enn noen gang. Mest urovekkende er det å se hvordan statsminister Boris Johnson har sunket til et nytt lavmål med sin krigerske retorikk. Han kaller opposisjonen som vil hindre en «no deal»-brexit for «svikere», og loven de har vedtatt for «kapitulasjonsloven». Målet er klart: å portrettere de politiske motstanderne som å være «imot folket» foran et nyvalg som kan nærme seg.

Statsministeren opererer ikke i et vakuum. Landet befinner seg i den mest spente politiske situasjonen på flere tiår. En rekke politikere har de siste årene, i løpet av brexit-prosessen, meldt om gjentatte drapstrusler både mot dem selv og familiemedlemmer. Dette gjelder politikere fra begge sider av brexit-striden. Rett før folkeavstemningen i 2016 ble Labour-politiker Jo Cox drept på åpen gate av en høyreekstremist. Da en politiker kritiserte ordbruken til statsministeren i forrige uke, og sa hun var bekymret for konsekvensene, ble det avfeid som «humbug» av Johnson.

Ord teller. Retorikken fra politikere kan bidra til å fyre opp under hat og sinne i befolkningen. Begge sider i debatten har et ansvar for å holde seg til en sivilisert tone, og det har vært overdreven ordbruk fra begge kanter.

Statsministerens hissige retorikk er likevel i særstilling. Hva slags signaler sender det til folk når den øverste lederen i landet slenger om seg med fiendtlige utsagn? Landets statsminister bør ikke være den som sterkest bidrar til å forsterke splittelsen i samfunnet. Tvert imot.