Et svakt kompromiss

Venstres seier har en bismak.

Frp er den store taperen i de første politiske trefningene i slaget om iskanten i Barentshavet. Regjeringen går ikke med på å la iskanten flyte nordover i tråd med nedsmeltingen, slik regjeringens støtteparti Frp krever for å gi fortsatt støtte til Erna Solberg som statsminister. Regjeringens forslag om å flytte iskanten noe lenger sør, vil provosere Siv Jensen. Men det er lite hun kan gjøre med det. Siv Jensens sabelrasling er en tom trussel.

Flyttingen er en seier for Venstre. Partiet har kjempet hardt for å få kanten sørover. Partileder Trine Skei Grande pekte tidligere i år ut kampen om iskanten som det viktigste politiske slaget i 2020. Kampen ble enklere da Siv Jensen tok partiet ut av regjeringen i januar. Frp sitter i opposisjon i Stortinget uten innflytelse på definisjonen av hvor iskanten skal gå i framtida.

Venstres seier har en bismak. Regjeringen har ikke lagt til grunn miljøekspertenes råd om hvor langt sør iskanten skal gå. Miljødirektoratet, Polarinstituttet og Havforskningsinstituttet foreslår at iskanten trekkes der det er 0,5 prosent sannsynlighet for isdager i april. Forslaget fra Venstres klima- og miljøminister, Sveinung Rotevatn, er 15 prosent i stedet for dagens 30 prosent. Her har Venstre feiget ut, eller kanskje riktigere sagt blitt presset tilbake på sitt opprinnelige standpunkt av Høyre.

I praksis er iskanten grensen for hvor langt mot nord oljeriggene har lov til å gå. Regjeringen har bøyd seg for oljeindustrien og på snedig vis trukket iskanten nord for de områder der det allerede er utdelt konsesjoner for oljeleting. Det vil regjeringen, og spesielt Venstre, få kritikk for av miljøbevegelsen og klimaopposisjonen i Stortinget.

Antakelig er dette en mer symbolsk enn en praktisk problemstilling. Med dagens lave oljepris er det lite sannsynlig at de store internasjonale oljeselskapene vil produsere olje og gass så langt mot nord. Riggene vil befinne seg lenger sør. Og bra er det for klima og miljø.