Retten var enstemmig. Suspenderingen ble kjent ugyldig, og onsdag var Underhuset igjen samlet.
Avgjørelsen var en krystallklar og mektig beskjed om at selv en statsminister som tøyer strikken maksimalt for å oppnå sine politiske mål, ikke kan gjøre hva som helst.
Statsministeren har uttalt klart at han skal ta landet ut av EU 31. oktober uansett hvordan. Årsaken til at suspenderingen av parlamentet ble kjent i strid med loven, er timingen. Den kom midt i den mest kritiske perioden i Storbritannia på flere tiår, og frarøvet de folkevalgte muligheten til å være samlet og drive ettersyn med regjeringen i disse avgjørende ukene. Johnson står avkledd tilbake.
Statsministeren og hans team har forsøkt å tegne et bilde av at det er «folket mot parlamentet» i brexit-saken, der statsministeren er på lag med folket. At de nå har fått en avgjørelse i Høyesterett mot seg, kan bli forsøkt brukt i denne argumentasjonen, ved at «pro-EU-eliten til og med bruker dommerne til å stanse brexit». Men kjennelsen handler ikke om brexit i seg selv, men om hvor grensen går for den utøvende makt. To ferske målinger viser for øvrig at et klart flertall av de spurte velgerne mener Høyesteretts avgjørelse var riktig.
Det opplagte for en statsminister i denne situasjonen ville være å gå av, men Johnson viser ingen tegn til det. Så hva gjør opposisjonen?
Med Johnson presset opp i et hjørne, uten flertall i parlamentet og åpenbart uten tillit, vil fristelsen være stor til umiddelbart å stille mistillitsforslag. Dette kan være uklokt, siden opposisjonen kan ha problemer med å samles om en ny regjering. Da er faren stor for et nytt valg før «no deal» er avverget.
Punkt én for opposisjonen må derfor være å sikre at en hasardiøs brexit uten en avtale hindres. Så bør de samles om en plan som gir velgerne mulighet til å avgjøre hvor brexit-kaoset ender. Kun en ny folkeavstemning vil kunne løse floken.