Den første av tre debatter før valget i verdens mektigste, rikeste og viktigste land, ble akkurat så ille som vi kunne frykte på forhånd. Demokratenes Joe Biden prøvde å holde seg på matta og snakke om politikk, men ble tidvis dratt ned i gjørma av president Trump. Fra Biden, den siviliserte på skjermen, fikk vi utfall som «klovn» og «hold kjeft, mann».
Trump på sin side, avbrøt motstanderen konstant, presenterte løgner og halvsannheter, sådde ytterligere tvil om valgsystemet, og ba sine tilhengere om å gå inn i valglokaler for å «følge med» på valgdagen 3. november. Han toppet det hele med å be voldelige, innvandrerfiendtlige Proud Boys om å tre tilbake («stand down»), men holde seg beredt («stand by»).
Så sitter vi her, da, etterpå, og prøver å finne mening i det hele. Og etter snart fire år med Trump, tenker vi kanskje at det vi så på TV-skjermen tross alt kunne ha vært enda verre?
Det kunne ikke det. Som Trump-kritiske The Bulwark skrev denne uka: Se for deg at noen for seks år siden sa at Trump vil bli president i USA. Han vil bli stilt for riksrett for å ha prøvd å tvinge en fremmed makt til gå etter sin motkandidat i valget. Høyreekstreme vil marsjere i gatene, maskert og bevæpnet. Økonomien vil være knust, og mer enn 200.000 amerikanere kommer til å miste livet av en pandemi som traff USA hardere enn noe annet land. Og Trump kommer til å nekte å anerkjenne valget om han taper. Og da har vi ikke nevnt verdenssamfunnet med et ord.
Det skjer ikke, ville vi ha ledd. Men det har skjedd. Og Trump kan fortsatt vinne gjenvalg, selv om han ligger etter på meningsmålingene. Det som skjer i USA, er som et forvridd, marerittaktig scenario, en verden snudd på hodet.
Det er all grunn til å frykte framtida i verdens eneste supermakt. Og i forlengelsen stabiliteten i verden. I Donald Trumps egne ord: «Dette kommer ikke til å ende godt».