Der sport er politikk

Når VM i friidrett avsluttes i Doha i Qatar søndag, har den lille ørkenstaten hatt mesterskap i alle de store verdensidrettene. Men den aller største begivenheten gjenstår: Fotball-VM om tre år.

For hvert mesterskap som er blitt arrangert, har vi fått bekreftelsen: Dette mesterskapet går i feil land under feil premisser.

Det er dokumentert at da tildelingen av fotball-VM skjedde i 2010 var det som resultat av omfattende korrupsjon internt i det internasjonale fotballforbundet (FIFA). Det samme har vært tilfelle med årets VM i friidrett, som ble tildelt mens det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) ble ledet av den senere korrupsjonstiltalte Lamine Diack.

Qatars iver etter å få internasjonale begivenheter handler om politisk posisjonering i Midtøsten. Særlig er forholdet til Saudi-Arabia anstrengt.

Byggingen av de de åtte fotballarenaene og fornyelsen av friidrettsstadion er utført av arbeidere fra andre land som har vært og fortsatt blir grovt utnyttet. Amnesty International har offentliggjort flere rapporter om dødsfall og graverende arbeidsforhold. Tross denne kritikken evnet aldri FIFA å flytte mesterskapet. Nå er det for sent.

Den sise uka har vi sett friidrett for tomme tribuner til tidspunkter på døgnet da det er vanlig å sove. Fotball-VM må arrangeres enda senere på året, med finale fjerde søndag i advent i 2022.

«Fortell de 1972 utøverne fra 208 nasjoner her i Doha – for mange høydepunktet i deres karrierer – hvor trist denne ugjerningen mot deres idrett er blitt, skrev The Guardian på lederplass denne uka.

Store idrettsarrangementer brukes til andre formål enn det sportslige. I Norge oppfant vi handlingsregelen for bruk av oljepenger. Qatar har åpenbart vedtatt den samme, men med motsatt fortegn. Sport har alltid vært politikk, men sjelden så synlig som Qatar gjør den.