Bomtur på ferjesambandet

Ikke før støyen rundt bompengene la seg for denne gang, begynte det å murre i et nytt opprør mot økende transportkostnader.

Ferjeopprøret begynte så smått i fjor da flere ordførere i Møre og Romsdal inviterte med «så mange kommuner som mulig» til å gjøre opprør mot statlig underfinansiering av ferjedriften langs kysten. Denne uka nådde opprøret de nasjonale mediene.

I Møre og Romsdal og Nordland fikk befolkningen ferjeprisøkning i nyttårsgave. På enkelte strekninger har prisen økt med 45 prosent på få år. NRK kan fortelle om en familie på fire i Nordland som nå må ut med rundt 7.500 kroner i måneden for å ta ferje mellom hjem og jobb.

Ferjene er et fylkeskommunalt ansvar. Fylkespolitikerne skylder på regjeringen, som pålegger ferjedriften klimavennlige tiltak som elektrifisering, men som ikke sørger for at det følger penger til disse tiltakene. Da står valget gjerne mellom å kutte i det offentlige tilbudet eller å øke prisene.

Regjeringen ved samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) toer sine hender. Prisstigningene er vedtatt lokalt, og fylkespolitikerne må prioritere bedre, heter det derfra. Dale er ikke alene om å mene at dette er et lokalt ansvar: Et forslag fra Senterpartiet før jul om å kompensere fylkene for klimakostnadene, fikk kun støtte fra Rødt i Stortinget. Før helga la Sp fram et nytt forslag som innebærer at staten tar regninga for elektrifiseringen.

Igjen er det konflikten mellom sentrum og periferi som preger vår nasjonale debatt. Folk i distriktene føler seg forbigått og nedprioritert, en følelse som forsterkes av regjeringens sentraliserende reformiver. Som i bompengesaken er dessuten klima en del av utfordringen: Hvem skal betale for det grønne skiftet? Den som tilfeldigvis er avhengig av ferje, eller samfunnet som helhet?

Ferjeprisene rammer færre enn bompengene, men de som blir berørt rammes hardere av de økte prisene – og har ingen alternativ til ferjetransport. Derfor er det fornuftig at fylkespolitikerne nå går tilbake på den siste prisøkningen.

Det løser likevel ikke det store spørsmålet: Hvordan vi skal finansiere det grønne skiftet uten at vi bidrar til økte forskjeller, sosialt og geografisk, i samfunnet vårt?