Boligbobleblues

Vi trenger sårt noe så grunnleggende som en boligpolitikk.

Finanstilsynet er urolig for det norske boligmarkedet. Det er vi også. Boligprisene krabber stadig oppover, og prisnivået er historisk høyt. Samtidig stiger den norske gjelda i høyere takt enn inntektene. Det ville ikke vært ansvarlig av Finanstilsynet å sitte stille og se på utviklingen.

Derfor kom tilsynet på banen i forrige uke med forslag til ytterligere innstramminger i den eksisterende boliglånsforskriften, som gjelder ut året. Det har skapt stor uro og motstand.

Siden innføringen av gjeldende boliglånsforskrift i januar 2017 er det blitt gitt betydelig færre lån til personer med særlig høy gjeldsgrad. Likevel har låntakerens gjennomsnittlige gjeldsgrad økt. Forskriften har virket, men ikke godt nok, mener tilsynet.

Nå foreslås det at låntakere får låne mindre penger og at rommet for bankenes skjønn i kredittvurderingen, strammes inn. Det er isolert sett en god idé, som kan støttes prinsipielt. Men i det virkelige livet rammer det unge mennesker på vei inn i livet, og det er med på å forsterke forskjellene i samfunnet.

Mellom dem som kommer fra hjem med formue, og de som ikke gjør det. Denne linja vil også presse opp prisene i leiemarkedet, der man må betale mye mer enn man ville gjort for et lån. Det er paradoksalt i et land der eielinja har vært så sterk. Samtidig som man strukturelt legger til rette for at haier med kapital kan tjene seg rike på at noen blant oss ikke har råd til å kjøpe, men må leie. Da har vi rykket 100 år tilbake i tid.

Løsningen ligger ikke i Finanstilsynets forslag til grep, selv om de isolert er fornuftige for å dempe gjeldsgraden. Tilsynets refleks er riktig, med tilsynets mandat. Men en boliglånsforskrift kan og må bare være en liten del av en større helhet. En forskrift retter ikke alene opp skjevhetene i det norske boligsystemet.

Norge har siden 1980-tallet lagt til rette for et helt deregulert, superkommersielt boligmarked. Det har vært så mange vinnere at flertallet ikke har brydd seg om taperne. Vi trenger en helhet. Vi trenger sårt noe så grunnleggende som en boligpolitikk. Kjør debatt. Og måtte den vare til stortingsvalget 2021.