Statsbudsjettet er akkurat så lite overraskende som forhåndsomtalen signaliserte. Regjeringen Solberg har gått tom for nye ideer og prosjekter. Det skal vi kanskje vær glad for. Det er nok høyrepolitikk nå. Dagens høyrepolitikk videreføres i budsjettet med kutt som rammer syke og svake grupper. De rikeste går fri. Det er ikke mulig å se at Venstre og KrF har klart å bevege budsjettpolitikken i en annen retning.
Det kan hende at Venstre har fått utløst noen flere penger til klimatiltak. Det er uansett ikke nok til å kalle budsjettet grønt. Det satses ikke offensivt for å få klimagassutslippene ned. MDGs Une Bastholm traff spikeren på hodet da hun i replikkrunden etter finansministerens finanstale i Stortinget, anklaget regjeringen for å invitere til en utslippsfest som de kommende generasjoner må betale for.
Regjeringens egne beregninger viser at den ikke er i nærheten av å nå målet om å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030. På kort sikt må vi tvert imot regne med at utslippene øker. Det er bra at CO2-avgiften økes med fem 5 prosent, men den positive effekten av det på klimaet blir borte når drivstoffavgiften senkes like mye. Slik må det kanskje bli for at Venstre skal kunne bli enig med Frp.
En liten økning i barnetrygden er en fjær i hatten til KrF. Den hatten svingte Kjell Ingolf Ropstad seg med allerede under valgkampen. Det gjorde ikke inntrykk på velgerne. Det kommer heller ikke statsbudsjettet til å gjøre. Statsbudsjettet vil få KrF-sympatisører til å lure på hva partiet har å gjøre i en regjering som kutter i arbeidsavklaringspenger til de unge, i støtten til briller for barn med synsproblemer og i støtten til tannregulering, for å nevne noen av de mange usosiale kuttene.
Det er fornuftig å bremse på bruken av oljepenger. Finansministeren holder seg til handlingsregelen. Fordelingen av inntektene er feil. Det burde ha vært brukt mye mer på klimatiltak og til å bekjempe de økende sosiale og økonomiske forskjellene i samfunnet.