Venstrepolitiker Alfred Bjørlo har vært på besøk hos podkasten «De som bygger landet». Der proklamerte han at LO og Arbeiderpartiets samarbeid ikke kan sammenliknes med «at næringslivet gir penger til Høyre eller Venstre», fordi han aldri har opplevd at disse «til gjengjeld for penger forlanger å få sitte i rommet og bestemme politikken».
Så konkluderer han med at «vi bruker ikke det «k-ordet» om den praksisen i Norge. Jeg har aldri helt forstått hvorfor vi ikke gjør det». Hadde det ikke vært såpass alvorlig at en Stortingsrepresentant antyder at regjeringspartiet er korrupt, hadde det vært lattervekkende.
Fjorårets største private giver var Aksjon for borgelig valgseier, som ga 12 millioner til FrP, mens Christen Sveaas’ Kistefos og Svein Erik Hagens Canica til sammen ga 4,5 millioner til Høyre. LO, Fagforbundet og Fellesforbundet ga til sammen 17 millioner til Ap.
All valgkampfinansiering har selvfølgelig et implisitt budskap om at det vil lønne seg å følge interessene til dem som gir penger. Da kan det komme mer neste år. Partiene velger selvsagt selv hva de gjør, men insentivet, et begrep høyresiden kjenner, er sterkt.
Denne typen påvirkning via pengegaver, er et argument for å begrense valgkampfinansiering totalt sett, så man ikke ender som i USA hvor man er helt avhengig av enorme summer for å kunne stille til valg. Tek-oligarkenes innflytelse i USA viser med all mulig tydelighet hvorfor det er uheldig.
Les også: Det rykker i urettferdigheten av gapet i det en gang så jämnlika Sverige, skriver Jo Moen Bredeveien
Bjørlo ser tydeligvis ikke at det er forskjell på gaver fra næringslivsledere og medlemsorganisasjoner. Arbeiderpartiet sprang direkte ut fra arbeiderbevegelsen, og det ville tvert imot vært et stort problem om det ikke var tett samarbeid mellom LO og Ap. Det hører med til historien at partistøtten avgjøres åpent og demokratisk på LO-kongressen.
Venstresiden kjemper for arbeidstakere, også de lavest lønte. Det sier seg selv at det er færre med økonomiske muskler blant Arbeiderpartiets medlemmer enn hos Høyre og FrP. Bortsett fra Trond Mohn, har ikke venstresiden stabile, pengesterke givere. I stedet må de lene seg på mindre summer fra flere, og organisasjonen og de en million medlemmene de også representerer.
Det styrker målet om å ha en folkebevegelse som fundament, og at vanlige folk må være utgangspunktet for Ap’s politikk. Dette er organisert via LO. Medlemmene styrer organisasjonen og kan sammen bestemme hvem de vil støtte.
At de velger å støtte Ap og andre partier på venstresiden, får heller høyresiden ta til etterretning.
Les også: Er det ingen i fagbevegelsen som vil inn i EU? spør Tore Ryssdalsnes.
