Regjeringen la fredag fram sitt forslag til pensjonsreform. Hovedgrepet, det som vil merkes av alle arbeidstakere i Norge, er forslaget om å erstatte dagens aldersgrense på 67 år med en bevegelig grense som øker i takt med forventet økt levealder.
Dette vil gjelde for alle som er født i 1964 eller senere. Aldersgrensen økes med omtrent ett år for hvert tiår. Mens en arbeidstaker født i 1984 må stå i jobb til vedkommende er 69, må den som er født i 1994 jobbe ett år lenger.
Regjeringen er ikke helt i mål, men fortjener ros for gode forslag
Dette er fornuftige endringer. Vi blir stadig eldre. Statistisk sentralbyrå anslår at levealder i Norge vil øke til 87 år i 2040, og til 90 år i 2060. I dag blir menn i snitt 81,6 år gamle, og kvinner 83,8 år. Da er det ikke unaturlig at vi må jobbe lenger i framtiden.
Samtidig er det lett å si for oss som jobber på kontor at vi må tåle å jobbe stadig lenger. De såkalte «sliterne», arbeidstakere som står i tungt, fysisk arbeid, lever i en annen virkelighet.
Regjeringen har ikke klart å finne en løsning for denne gruppa i denne omgangen. Derfor setter arbeidsminister Tonje Brenna ned et utvalg som skal se på løsninger for sliterne. Brenna understreker at hun er «veldig innstilt» finne en løsning sammen med partene i arbeidslivet. Det er et godt og viktig signal.
Brenna har tidligere gjort et poeng av at de foreslåtte endringene ikke handler om å spare penger, men om å gjøre systemet bedre. I tråd med dette tankegodset legger regjeringens forslag opp til bedre pensjon for uføre. Dette er et viktig grep som vil gi flere en pensjon de kan leve av, og dermed en verdig alderdom. Det er slik det må være i en velferdsstat som den norske.
Regjeringen er ikke helt i mål, men fortjener ros for gode forslag. Nå ønsker Brenna et bredt forlik i Stortinget. Det er et ønske det er lett å stille seg bak.
[ Dagsavisen mener: Sentralbanksjefen kom med julegaven vi ikke ønsket oss ]
