«Signalfeil på Oslo S skapte forsinkelser». «Brannene langs Sørlandsbanen er slukket». «Funn av 20 lekkasjepunkter i Blixtunnelen». Dette er NTB-meldinger om norsk jernbane fra de siste dagene. Det går absolutt ikke på skinner for toget i Norge.
Topp det hele med problemene på den splitter nye Follobanen til rundt 40 milliarder kroner, og bildet av en sektor i krise blir komplett.
En gammeldags, treg jernbane som ikke er til å stole på, er et dårlig alternativ for folk flest
70 passasjerer ble sittende fast i Blixtunnelen på Follobanen i forrige uke, på grunn av en lekkasje som førte til at en strømkabel røk, falt ned og kom i kontakt med toget. I etterkant ble tunnelen stengt, og Bane NOR fant 20 slike lekkasjepunkter. Disse er nå dekket med glassfiberplater for å lede vannet vekk fra strømkabelen. I en splitter ny tunnel.
Bakgrunnen for tilstanden i jernbanen er sammensatt. Follobanen er et kapittel for seg, og det er lett å forstå at samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) krever svar fra Bane NOR om skandalen. Problemet stikker likevel dypere.
Det vi ser nå er konsekvensen av årevis med etterslep. Norge, et av verdens rikeste land, har forsømt vedlikehold på jernbanen i mange tiår. Mange steder går skinnene langs traseer som ble hogd ut på 1800-tallet.
[ Dagsavisen mener: Regjeringens forslag er et riktig og etterspurt tiltak mot vold i skolen ]
«Forsinkelser på Drammenbanen og Askerbanen». «Nordlandsbanen stengt etter ras». «Bergensbanen stengt mellom Myrdal og Voss». Heller ingen av disse NTB-meldingene er over en uke gamle. Det er uholdbart.
Vi nordmenn er Europas mestflygende folk. Det er ikke vanskelig å forstå: En gammeldags, treg jernbane som ikke er til å stole på, er et dårlig alternativ for folk flest.
I stedet for å bøte på problemene, krangler politikerne om hvilken operatør som skal kjøre på de utilstrekkelige skinnegangene. Det hjelper verken å privatisere eller avprivatisere en sektor som ikke er godt nok finansiert eller vedlikeholdt. Passasjerene bryr seg ikke om hvilken logo som står på togsettet. Vi ønsker bare et tilbud vi kan stole på, som kan konkurrere med flyet.
Det trengs ny giv i norsk jernbanepolitikk. Det vil koste penger og det vil kreve prioriteringer. Vi kan ikke være bekjent av at det ikke er mulig å stole på at toget får passasjerene fram til reisemålet.
