Siden 1946 har barnetrygden vært en såkalt universell ordning i Norge. Et offentlig bidrag til alle som har barn, uavhengig av foreldrenes økonomiske stilling.
Alle får det samme. For barn under 6 år er satsen i 2022 1676 kroner. Med barn over 6 år kommer det et offentlig bidrag på 1054 kroner i måneden. Barnetrygden ble kraftig justert opp av KrF i Solberg-regjeringen, og ble fryst i regjeringens budsjettforslag for 2023.
Barnetrygden er en hellig, men også ignorert ku i norsk politikk.
Barnetrygden er en hellig, men også ignorert ku i norsk politikk. Den var lenge en sovende, pliktskyldig ordning. I årene mellom 1996 og Solberg-regjeringens oppjustering i 2018, var beløpet fryst. Trygden ble ikke regulert i takt med økte priser, og ble derfor mindre og mindre viktig. Politikerne hadde lenge et kjølig forhold til barnetrygden, og den var ikke kilde til særlig debatt.
Med ett er denne trygdeordningen igjen blitt politikk. Når den først er i spill, er det mange velgere man når med løfter om økt barnetrygd. Høyre ønsker i opposisjon å øke den med 3000 kroner i året.
[ Dagsavisen mener: Fotballen overlever nok Qatar-VM. Men den tåler ikke en runde til. ]
I Arbeiderpartiet har barnetrygden vært særlig kjær, selv om den som ytelse altså fikk stå på stedet hvil i tiår. Aller mest har den vært et symbol på velferdsstatens kjerneoppgave og det norske likhetssamfunnet. Forsvaret av den og dens universelle innretning har vært prinsipielt sterkt. Men nå tenker Hadia Tajik høyt om barnetrygden. Det er det verdt å lytte til.
I VG lanserte hun denne uka sine og Rogaland Arbeiderpartis tanker om at barnetrygden må økes, men også fordeles ulikt mellom fattig og rik. Dette er altså et linjebrudd. Men Tajik tror Arbeiderpartiet må tenke nytt. Det har hun åpenbart rett i, for partiet famler.
[ Dagsavisen mener: Heller ikke denne gangen ender klimatoppmøtet med tydelig nok enighet ]
Tajiks tenker seg en barnetrygdmodell der ytelsen blir skattbar som inntekt. Det betyr at de familiene som trenger støtten minst, vil skatte bort mye av beløpet. De som har størst behov for barnetrygden, og presumptivt har lav skatteprosent, sitter igjen med mest. Slik prioriterer man uten å foreta en dyr og byråkratisk behovsprøving.
De siste ukenes fattigdomsdebatt har ettertrykkelig avslørt en kollektiv blindsone. Dagsavisen er glad for velferdsstatens universelle innretning, fordi det gir bred oppslutning og legitimitet. Men vi ønsker debatten om framtidas barnetrygd, og den generelle sosialpolitikken, velkommen. Vårt sterke fellesskap må for all del hjelpe de som trenger det aller mest først. Det blir særlig viktig å sikre i nedgangstider.
