24. februar er et skille i vår moderne tidsregning. Det var slutten på en lang periode med fred mellom klodens mektigste makter. Russlands anneksjon av Krim i 2014 og påfølgende angrep på Ukraina forandrer alt.
Årene som kommer vil kreve eksepsjonelt lederskap.
Russlands aggresjon har framtvunget handling fra Nato. Et Nato som for bare få år siden under president Trump knaket i sammenføyningene, er revitalisert. Det samme er EU. President Putin har rett og slett gjort underverker for vestlig samhold og bevisstgjøring og tilslutning til hvilke grunnleggende verdier som forener oss. Nå venter opprustning for å verne om disse i møte med klodens to store illiberale, totalitære regimer, Russland og Kina.
[ Jonas Bals: Når skal de konservative våkne? ]
Krigen i Ukraina har stått øverst på dagsorden når Nato-landenes fremste politiske ledere har møttes i Madrid denne uka. Russernes overfall på sin nabo i vest har presset regjeringene i Finland og Sverige til å avslutte sin alliansenøytrale politikk. Etter forhandlinger der Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har stått svært sentralt, har Tyrkia akseptert våre nabolands søknad om medlemskap. Nato har blitt mektigere, og det nordiske har fått en ny forsvarspolitisk dimensjon.
Støtten til Ukraina, motstanden mot Moskva, er selvfølgeligheter gitt sakens natur. Langt mer urovekkende er Natos behov for å peke på Kina som en strategisk utfordring. Og regimet i øst blir nå for første gang omtalt i alliansens strategiske konsept. Stormaktens retorikk, mangel på respekt for etablert internasjonal orden og ondsinnet cyberaktivitet, sammen med det nye partnerskapet med Russland, danner grunnlag for stor uro i vest. Nato presiserer at Kina ikke er en motstander, men det blotte behov for å omtale Kina, er tegn på at avstanden øker og at Kina også er Europas utfordring. Kinas makt må problematiseres, men Beijing vil ikke reagere konstruktivt på omtalen. Trykket i Asia vil tilta.
Verden er nå fanget i mistillit og opprustning, samtidig som kloden aldri før har vært mer avhengig av samhandling for å møte klimautfordringene. Vi støtter Natos utvidelse med Finland og Sverige, og innser behovet for å være militært beredt med de politiske kravene som følger av dette. Årene som kommer vil kreve eksepsjonelt lederskap, med evne og vilje til dialog. Det er med uro og fortvilelse vi nå ser tegn på gryende militarisme og global splittelse.