Torsdag markerte et paradigmeskifte i den norske koronahåndteringen. Kanskje var det en revolusjon vi var vitne til. Smitten skal ikke lenger slås ned, men kontrolleres og leves med. For å lykkes med det, må regjeringen både gasse og bremse. Det er en vanskelig øvelse.
For å lykkes, må regjeringen både gasse og bremse
Den nye, mildere tiltakspakka som ble presentert torsdag var en god dag for en befolkning som er lei og sliten. Regjeringen lemper på koronatiltakene og vi tar lange skritt mot et normalt samfunn igjen. Særlig gledelig er det at elever på videregående skole kan få tilbake livene sine. Det er godt at folk kan møtes på restauranter og barer igjen. Det er klokt at det strenge karanteneregimet erstattes med utstrakt selvtesting.
Det vi som samfunn nå tar innover oss, er at alle skal bli syke, på et eller annet tidspunkt. Og vi står nå foran en stor smittebølge. Men relativt få vil bli alvorlig syke. Rapportene fra de landene som ligger foran oss i smitteutvikling, viser det vi i noen uker har trodd. Omikronviruset er svært smittsomt, men gir mild sykdom og vil ikke kreve de samme ressursene på sykehus. Krisen virker over.
[ Magnus Forsberg: Vi må klage mer! ]
Likevel må vi unngå en for stor bølge av smittede. Regjeringen ber oss om å holde avstand og begrense antallet møter med folk. Selv om få blir kritisk syke, vil en brottsjø av syke føre til fravær og sykemeldinger som vil kunne sette deler av samfunnet ut av spill. Det må vi i fellesskap forsøke å unngå for å holde skolene åpne, beholde bussene på veiene og få mat i butikkhyllene.
Utfordringen er åpenbar når balansen mellom frihet og tiltak skal finnes. Hvordan skal disiplinen til å følge rådene holdes oppe når den personlige frykten for å bli smittet er borte, og signalet fra helsemyndighetene våre er at smitte på et individnivå er bra og bygger flokkimmunitet i samfunnet. Ansvaret ligger nå på hver og en av oss.
[ Jeg gjør det ikke for ditt blikk. Det samme vil jeg si til Kjetil Rolness ]