Onsdag behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en prinsipiell og viktig sak. Fem Schibsted- og Polaris-aviser – Aftenposten, Adresseavisen, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad – ble ikke felt etter å ha blitt klaget inn av tidligere Ap-nestleder Trond Giske. De innklagede sakene dreide seg om beskyldninger mot Giske for upassende oppførsel av seksuell karakter overfor AUF-ere. Sakene var bygget på intervjuer med kvinner som sto fram med sine opplevelser.
Det er gledelig at avisene ikke ble felt. Hadde de blitt det, ville framtidig journalistikk om seksuelle overgrep og andre alvorlige forhold der det står ord mot ord, ha blitt vanskelig – med mindre det foreligger videoopptak, rettskraftig dom eller annen dokumentasjon. Det ville igjen svekket sårbare og utsatte menneskers mulighet til å varsle og si fra i offentligheten om det de mener seg utsatt for.
Et medieombud var en dårlig idé da, og det er en dårlig idé nå.
Vi har forståelse for at Trond Giske har opplevd mediedekningen av historiene om hans oppførsel overfor flere kvinner som belastende, vanskelig og massiv. Han har en selvsagt rett til å komme med sin versjon og til å imøtegå påstander. Det har han også fått, i rikelig monn. Vi har mindre forståelse for hans utspill etter PFUs kjennelse. Giske mener at hans nederlag betyr at pressens selvdømmeordning har sviktet. Overfor bransjenettstedet Medier 24 tar han til orde for at saken aktualiserer behovet for et medieombud.
Dette er ikke nye takter fra Giske. Som kulturminister i Stoltenberg 2-regjeringen tok han også til orde for et statlig medieombud. Daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, svarte godt på utspillet fra statsråden: «Er det noen som skal styre mediene, er det i hvert fall ikke staten».
[ Latter og forvirring i Stortinget ]
Et medieombud var en dårlig idé da, og det er en dårlig idé nå. En fri presse med ukrenkelig ytringsfrihet kan ikke kontrolleres av en statlig myndighet. Selvdømmeordningen fungerer særdeles godt. Seriøse og redigerte medier forholder seg ansvarsfullt og bevisst til pressens egne etiske retningslinjer, og er lojale mot PFUs kjennelser. Denne ordningen, helt uten statlig innblanding, er Norge ganske alene om i verden. Vi har også verdens frieste presse, ifølge Reporters Without Borders. Politikere som ønsker å regulere medienes innhold, skal vite at det vil utgjøre en innskrenking av den pressefriheten som gjør Norge til best i verden. Et mediepoliti hører hjemme i land som Norge absolutt ikke ønsker å sammenligne seg med.