For tiden arrangeres de 32. olympiske sommerleker i Tokyo. Lekene skulle opprinnelig vært avholdt i fjor sommer, men ble utsatt på grunn av koronapandemien.
Det i seg selv er en sterk påminnelse om at idretten ikke eksisterer i et vakuum, men i samspill med samfunnet rundt seg. Men idretten har ikke alltid tatt det moralske ansvaret som følger med å være en samfunnsaktør med makt.
Tvert imot har den altfor ofte latt seg misbruke av mørke krefter.
Det går en tråd fra fascistenes bruk av store idrettsarrangementer som propagandaverktøy i mellomkrigstiden, til dagens autoritære staters forkjærlighet for såkalt «sportsvasking» - å bruke idrett til å pusse regimets blodstenkte fasade ren.
Gjennom historien har de internasjonale idrettsorganisasjonene igjen og igjen stilt seg villig til disposisjon for slike aktører, og tidvis også lagt aktivt til rette for dem.
Til neste år skal Kina, verdens mektigste diktatur, arrangere vinter-OL, mens slavestaten Qatar er vertskap for VM i fotball.
Årets OL er ikke politisk kontroversielt på samme måte, men til gjengjeld et grelt eksempel på idrettens forventning om at dens egne interesser skal gå foran alle andre hensyn.
Japan er for tiden rammet av en alvorlig smittebølge, og lokalt har det vært sterke protester mot at lekene overhodet blir gjennomført. Men Den internasjonale olympiske komité (IOC) har nådeløst stått på sitt.
Idretten har altfor ofte latt seg misbruke av mørke krefter
En avlysning ville ha kostet milliarder i tapte TV- og sponsorinntekter. Disse pengene er naturligvis langt viktigere enn å bekjempe en global pandemi.
Slik viser pampene i IOC sitt sanne ansikt.
Her hjemme liker vi gjerne å tro at vi har vært og er forskånet for de aller mest kyniske koplingene mellom idrett, storkapital og antidemokratiske impulser. Det er dessverre ikke helt sant.
Vi jublet da Kristian Blummenfelt vant OL-gull i triatlon, en fantastisk sportslig prestasjon. Men Blummenfelts satsing er delvis finansiert av et privat bahrainsk lag med tette bånd til kongefamilien som styrer den vesle gulfstaten med jernhånd.
[ OL i respirator ]
Et annet aktuelt spørsmål i forbindelse med OL er de uakseptable restriksjonene på utøvernes ytringsfrihet. Tidligere langrennsløper Astrid Uhrenholdt Jacobsen sitter i dag i IOCs utøverkomité. Overfor NRK forsvarer hun den omstridte «regel 50», som forbyr religiøse og politiske markeringer under lekene.
Argumentet synes å være at utøvere kan bli presset til å ytre seg, til å opptre som talerør for aktører utenfor idretten selv. Men de OL-deltakerne som presses til å tie av IOCs ytringsfiendtlige regelverk tenker hun altså ikke på.
Det er både overraskende og skuffende fra en tidligere utøver som selv er kjent for sine meningers mot.