Mange ser nå et vaksinepass som sin fribillett til et normalt liv igjen. Det er naturlig etter over ett års unntakstilstand. Og vi fortjener det alle sammen. Men man skal ikke ukritisk trykke et fripass til sitt bryst. Et vaksinepass er i våre øyne høyst problematisk.
EU er godt i gang med arbeidet med en vaksinepassordning, som kan fungere som en døråpner ved reiser mellom land. Det er logisk at EU jobber med dette. Unionen trekker sin næring fra fri bevegelse av blant annet mennesker. At vi i Norge må utstyre oss selv med et pass som gjør oss i stand til å reise utenlands, virker ganske åpenbart. Statsminister Erna Solberg redegjorde onsdag for at også norske myndigheter jobber med det samme.
Det er urealistisk å tro at våre myndigheter vil holde igjen, men ideelt sett burde ingen få sin frihet før alle får sin frihet.
Men selv ikke et slikt reisepass, er ukontroversielt. At de som har stått først i køen av vaksinerte, de eldste og mest sårbare som samfunnet har stengt ned for å beskytte, skal fly avgårde, mens mange sitter igjen i Norge uvaksinerte, er slett ikke uproblematisk. Dugnaden vi alle var og er med på, står i fare for å bli oppløst. Solidariteten vil kunne vise seg å ha vært relativ. Det vil oppleves helt feil hvis halve Norge sitter på Kanariøyene mens den andre halvparten samtidig sitter innesperret i egen stue. Det er urealistisk å tro at våre myndigheter vil holde igjen, men ideelt sett burde ingen få sin frihet før alle får sin frihet.
Vi aksepterer likevel at koronapassene vil komme. Mer komplisert blir det når man internt i et land åpner opp for noen å leve helt normale liv med sitt pass i hånda eller på mobilen som en app. I land som Danmark og Israel er dette nå en realitet. De som kan dokumentere at de har vært syke og blitt immune eller har fått vaksine, kan leve som vanlig ved å dokumentere bevis og gå til frisør, gå på kino, handle og spise på restaurant. En slik inndeling av norske borgere i et A- og et B-lag med ulike rettigheter kan vi ikke tolerere. Det blir også helt feil at de heldige skal betjenes av de uheldige, som skal kjøre varer og servere ved bordene. Det er helt uholdbart, faktisk.
[ Det er snart gått ti år etter 22. juli. Kan vi endelig kalle en spade for en spade? ]
Vi har båret byrden av koronaen sammen, og da bør vi også nyte fruktene av fellesinnsatsen sammen. Noen har helt åpenbart hatt det verre enn andre. De mange som har hatt smitteutsatte jobber innen helse og transport, lærere og butikkansatte, skal de komme sist i køen med å komme i gang med livene sine igjen? Skal de første virkelig bli de siste?
Nei. Derfor må vi tålmodig vente med å åpne opp samfunnet til vi har oppnådd en bærekraftig grad av flokkimmunitet gjennom vaksiner. En viss smitte må vi også akseptere på slutten da faren for epidemi er over og sykehuskapasiteten er god.
De valgene som gjøres for gjenåpning og koronapass vil få betydning for oss som fellesskap langt utover denne pandemien. Behovet for dugnad og solidaritet vil komme igjen. Da er det viktig hva slags historie vi skaper. Vi mener bestemt at en gradvis åpning for alle er veien framover.