Onsdag starter årets lønnsoppgjør. Toppene i LO og NHO setter seg da ved forhandlingsbordet i håp om å finne en samlende løsning. Det klarer partene neppe uten hjelp av riksmekleren over påske. I år er det et såkalt mellomoppgjør hvor det bare forhandles om kroner og øre. Innholdet i tariffavtalene blir tema først neste år.
Men kroner og øre kan bli vanskelig nok, for avstanden mellom partene er stor. Og bedriftenes økonomiske styrke varierer mer enn normalt. Arven fra fjorårets oppgjør gir også grobunn for visse konflikter internt i fagbevegelsen.
[ «Størst av alt er tilliten. Eller var det lederlønningene?» ]
Det er som vanlig privat sektor som fører an i lønnsoppgjøret. LO krever at medlemmenes kjøpekraft blir sikret. Det innebærer lønnstillegg på linje med prisstigningen, som er anslått til å bli på 2,8 prosent. NHO mener på sin side at norske bedrifter ikke kan bevilge seg større lønnsøkning enn det som er forventet hos våre handelspartnere. Dette innebærer i tilfelle et lønnstillegg på skarve 2,2 prosent, altså en reallønnsnedgang for den jevne arbeidstaker.
Det lyder hult å høre NHO-sjefen mane til moderasjon.
Koronapandemien har naturlig nok endret mange av forutsetningene for lønnsoppgjøret. Store deler av næringslivet har fått det svært tøft. Mange har blitt oppsagt eller permittert. Hoteller, restauranter og flybransjen er hardest rammet. På den annen side gjør dagligvarebransjen det historisk godt. Sjelden har altså bedriftenes lønnsevne vært mer forskjellig.
Artikkelen fortsetter under videoen
LO krever et eget tillegg for de lavest lønte. Det kan eksempelvis bli vanskelig å betale for en restaurant som har vært nedstengt i månedsvis, men bør være enkelt å innfri for matvarebaronene som skummer fløten i disse korona-tider. Men i magre tider er det samtidig viktig å løfte de lavest lønte litt ekstra. Det vil også gi en god likestillingsprofil, siden det er mange kvinner som jobber i disse yrkene.
Resultatet i fjorårets lønnsoppgjør danner naturlig nok grunnlaget for årets forhandlinger. Den jevne industriarbeider fikk i fjor 2 prosent mer i lønn. Dermed ble det økt reallønn siden prisene steg med bare 1,3 prosent. Varehandel og finans ble de store lønnsvinnerne. Også direktørene forsynte seg godt av kaka. De økte lønningene med 2,8 prosent i snitt. Det lyder hult å høre NHO-sjef Ole Erik Almlid mane til moderasjon når direktørene ikke klarer å holde seg selv i skinnet.
Tidligere lønnsoppgjør er friskt i minne når det nå skal forhandles lønn for 2021. Videre må vi holde fast på den såkalte frontfagsmodellen. Den innebærer at industriens tåleevne overfor omverdenen må legge malen for alle grupper. Samtidig må ikke direktørene og arbeidsgiverne få stikke av gårde med en større bit av kaka. Derfor er det absolutt på sin plass at den jevne arbeidstaker får et lønnstillegg som sikrer kjøpekraften.