Det dreier seg om verdens mektigste møterom hvor Norge ikke har vært representert siden 2002.
Norge har en stolt tradisjon i FN-sammenheng. Landet vårt ble med fra starten, og nordmannen Trygve Lie var FNs første generalsekretær.
Et bredt flertall på Stortinget stilte seg bak regjeringens ønske om å få et norsk sete i FNs sikkerhetsråd. Frp vendte tommelen ned. «Norge bør bruke ressursene på oppgaver som gagner vårt eget land og ikke framstå som verdens frelser», skrev Christian Tybring-Gjedde (Frp) på Facebook.
Les også: Katrin har aldri jobba så intenst med noen krise: – Vi ødelegger barnas framtid, ikke bare her og nå
Det er selvsagt plusser og minuser ved å være representert i FNs topporgan. Norge får økt innflytelse i verden, men landet vårt risikerer også å bli bundet til masten i problemstillinger av den ubehagelige sorten.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) har forbilledlig framhevet at klimarelaterte sikkerhetstrusler må drøftes. Det blir ingen enkel oppgave, for her møter Norge motkrefter.
Videre vil Norge arbeide for å beskytte sivile bedre når krig og konflikter truer.
Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen ber Norge om å sikre at det får konsekvenser når parter i en konflikt angriper sivile eller hindrer dem i å få tilgang til livreddende hjelp. Sikkerhetsrådet har vært handlingslammet i vår tids verste kriger i Syria og Jemen.
Det er konstruktivt at Flyktninghjelpen kikker regjeringen i kortene. Vi trenger slike vaktbikkjer.
Les også: «Brexit viser hvor galt det kan gå når alternativet ikke er klart»
Et lite land som Norge har mye å tjene på gode internasjonale spilleregler. I situasjoner der stormaktene braker sammen, vil det selvsagt være behagelig for Norge å sitte stille i båten. Men det vil være feigt å innta en slik defensiv posisjon.
Derfor bør Norge ved jevne mellomrom ha sete i FNs sikkerhetsråd.