Busstreiken er over. Bussjåførene har fått mer i lønnstillegg enn det som var tilbudet da de gikk til streik. I tillegg er sjåførene sikret ytterligere opptrapping neste år.
Ansvaret for konflikten må plasseres der det hører hjemme.
Her er det arbeidsgiverne som har sviktet. De har ikke fulgt opp avtalen som ble inngått for 13 år siden. Da ble det gitt et løfte om at bussjåførene skal løftes opp på samme nivå som industriarbeiderne.
Før årets oppgjør tjente bussjåførene 40.000 kroner mindre enn den jevne industriarbeider. Streiken har ført til at dette gapet nesten er blitt halvert.
Konkret sikres bussjåførene en lønnsvekst på ni kroner i timen.
Dette fordeles med 6,50 kroner i år og 2,50 neste år. I tillegg får sjåførene det generelle tillegget som vil måtte komme i mellomoppgjøret neste år. Partene er enige om at lønnsoppgjøret er innenfor rammen på 1,7 prosent som ble gitt i frontfaget for industrien, altså på linje med det som ellers er gitt i lønnstillegg.
Bussjåførene har også fått gjennomslag for at det skal jobbes med arbeidstidsordninger og sikkerhetstiltak. I dag er det nemlig slik at mange bussjåfører må dele opp arbeidsdagen med en ubetalt friperiode midt på dagen.
Det er naturlig nok ingen god løsning for sjåførene.
Det er selvsagt krevende for alle som rammes av en streik. Den vil ofte også gå ut over en tredjepart. Samtidig er streik et lovlig og godt virkemiddel som direkte og indirekte har gitt den jevne arbeidstaker goder på en rekke områder.
Kortere arbeidsdag og lengre ferie er to eksempler. Mange tar dessverre disse godene som selvfølgeligheter. Men det er ikke noe som kommer av seg selv – heller ikke slike goder.
Trusselen om streik er kampmiddelet som normalt gir resultater i lønnsoppgjørene. Noen ganger må det også streikes. Bussjåførene har vist at det nytter å gå til konflikt.