Tirsdag mottar den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed fredsprisen i Oslo. Det er en pris han får fullt fortjent. Men han har dessverre ødelagt litt av festfølelsen.
Enkeltmennesker har stor betydning for historiens gang. I Etiopia har statsminister Abiy Ahmed på et drøyt år snudd utviklingen i en hel region. Prisen underbygger et gryende, men skjørt håp i Afrikas nest mest folkerike stat.
Siden kunngjøringen av vinneren i oktober, har Etiopia blitt mer ustabilt. Situasjonen skal være spent i det svært sammensatte landet.
Ahmed har oppsiktsvekkende nok avvist alle møter med pressen under sitt to dager lange besøk. Han har også avlyst en rekke andre faste poster i programmet der pressen har naturlig adgang.
Da forstår han lite av landet han kommer til. Og han kjenner for dårlig til prisens tradisjoner.
Nobelprisvinnerne som kommer til Oslo, møter pressen. Sånn har det vært de siste 30 årene.
Det er en uklok vurdering av statslederen ikke å svare på spørsmål. Hva er han redd for, er et betimelig spørsmål, og som skaper ytterligere spekulasjon og uro.
At han skyr anledninger der pressen kan stille ham spørsmål, legger et tungt slør av ironi over hans Norgesbesøk.
Nettopp hans kamp for ytringsfriheten, og avvikling av pressesensuren, var en viktig del av grunnlaget for at han fikk fredsprisen.
Signalet han sender er åpenbart uheldig, og det svekker han som verdig prisvinner. Mange var også kritiske til at han fikk prisen for tidlig, og at en pris til Etiopia kan gjøre det vanskeligere å oppnå varig fred med naboen Eritrea.
Umiddelbart etter at Ahmed kom til makta i fjor vår, satte han i gang med sine progressive reformer.
Tusener av politiske fanger ble sluppet løs, flyktninger ble invitert til å komme hjem og sensuren av utenlandske nettsteder og TV-kanaler opphørte.
Og i dag sitter ingen journalister fengslet i Etiopia. Halve regjeringen hans består av kvinner. Han har stått for en mild revolusjon, til stor inspirasjon.