Det heter at muren falt. Som om den tumlet over ende av utmattelse i kamp mot tidas tann.
Men Berlinmuren falt ikke, den ble revet av mennesker som ikke lenger ville leve bak stengsler.
Tida for kommunistiske dinosaurer var ute. Ungarere og polakker hadde samme høst vist vei. Polen hadde i august fått ikke-kommunistisk statsminister, den første i Øst-Europa på 40 år.
Sovjetunionens nye leder Mikhail Gorbatsjov hadde skrudd termostaten opp i verden, og under DDR-regimets 40-årsjubileum tidlig i oktober 1989 hadde han gitt østtyskernes forhatte leder Erich Honecker dødskysset ved å si at «Livet straffer de som kommer for sent». Honecker hadde sovet i timen.
Hendelsene i 1989 er blitt kalt slutten på historien. Slutten på den politiske og sosiokulturelle evolusjonen. Verden var på en måte i mål.
Vestens måte å tenke på hadde vunnet fram. Tilbake sto ett system, den demokratisk styrte kapitalismen.
Tida har vist at spådommen om historiens slutt var gal. I de 30 årene som har gått har det vokst fram nye motsetninger. De geopolitiske spenningene som virket så forløst i 1989, er på mange måter tilbake. Mellom USA og Russland, og USA og Kina, er det urovekkende kaldt.
Igjen bygges det murer, både mentale og fysiske, for å skille mennesker fra hverandre. Mest for å beskytte de som har fra dem som ikke har.
Den tøylesløse kapitalismen som stormet fram etter 1989 fikk sitt ektefødte barn i globaliseringen. Kloden ble ett marked, der produksjonen gjøres der det er billigst.
Dette har gitt rimeligere varer og en forbruksspiral som nå truer klodens eksistens. Det er også en arv fra Berlinmurens fall.
Symbolikken i Berlinmuren er fortsatt sterk. Vi håper kinesere og iranere, tyrkere og palestinere, og alle andre som lever i ufrie regimer, finner håp i historien om folkets riving av muren.
