Ledelsen av landet er åpenbart dysfunksjonell. Landet har en regjering som månedlig nå er i åpen konflikt med seg selv. Det er ikke lenger en koalisjon, men en kollisjon. Én skal ut, én må ut.
«En dårlig måte å jobbe på, vi må skjerpe oss». Det var ordene Venstre-leder Trine Skei Grande brukte da hun møtte pressen etter at bompengeforliket i regjeringen var et faktum i slutten av august.
Hun beskrev prosessen som «selsom og slitsom», og det var ikke samarbeidet med Høyre og KrF hun snakket om. Det var forholdet til Frp som da var anstrengt inntil bristepunktet. Tre uker senere er relasjonen igjen på randen av sammenbrudd.
Den siste uka med angrep fra Abid Raja på regjeringspartner Frps retorikk i valgkampen, bør være et klart signal til regjeringssjef Erna Solberg om at noe er alvorlig råttent i hennes rike.
Hun har samlet et knippe partier som rett og slett ikke hører sammen. Per Borten bar i sin tid staur, og huskes aller best for nettopp å ha forsøkt å lede en sprikende regjering. Den samme skjebnen lider Solberg nå.
Spørsmålet er hvor lenge Solberg kan tillate et slikt samarbeidsklima?
Det slette forholdet avdekkes ikke lenger episodisk, men har utviklet seg til å bli en tilstand. Valgresultatet på 36,1 prosent for de fire koalisjonspartnerne var et sterkt signal om manglende tillit fra velgerne.
Hun må ta grep før regjeringssamarbeidet raser ut i den komplette parodi. Venstre og Fremskrittspartiet kan ikke fortsette under samme tak. Ett av partiene må ut, og så må Solberg utvise politisk håndverk og jobbe via Stortinget.
Vi legger ikke skjul på at vi ønsker en annen regjering i Norge. Vi tror den retningen landet er på vei under Erna Solberg, er gal på mange områder. Men et politisk ekteskap i full oppløsning for åpen scene, er ikke bra for landet. Det er ikke bra for forholdet mellom politikere og publikum, og det undergraver tilliten til styringen av våre fremste institusjoner.
Landet må ha en solid regjering, en ledelse, som inngir tillit og ikke minst respekt.