Maten i Norge er ikke dyr, slik Trygve Hegnar i Finansavisen hevder hardnakket i sin leder. En påstand blir ikke mer sann av å gjenta den, slik han, ifølge han selv, har gjort noen hundre ganger. Maten i Norge er riktig priset i forhold til lønnsnivået vårt.
Det er riktig at maten vår er blant de dyreste i Europa i absolutte tall, men det blir meningsløst ikke å se dette forbruket i sammenheng med lønnsnivå og disponibel inntekt. Landene med høyest inntektsnivå, har dyrest mat. EØS-landene skiller seg tydelig ut.
Mens vi brukte hver femte krone på mat og ikke-alkoholholdige drikkevarer i 1980, bruker vi i dag nesten bare halvparten av dette. 11 prosent av inntekten vår går med til å handle mat, ifølge SSB. Det er under gjennomsnittet for den gjengse europeer. Ifølge Eurostat var det bare Tyskland, Østerrike, Irland, Luxembourg og UK som brukte en mindre andel av sin lønn på mat og drikke.
Matprisene i Norge har økt mindre enn den generelle konsumprisindeksen. Kjøttet som er blitt en stadig viktigere del av kostholdet vårt, har falt i pris. Næringskilden som var dyrest, er i enkelte sesonger blitt brukt som uverdig billig lokkemat.
Vi har aldri før brukt så lite av pengene våre på mat. Likevel skal denne sektoren tynes og det skal hyttes med neven og snakkes i store bokstaver. Ja da, vi skal ha fokus på effektivitet, det er ingen grunn til å betale mer enn nødvendig og vi skal holde de mektige kjedene og matmilliardærene i ørene. Men å presse ned prisen på mat i Norge er også et verdivalg.
Det forutsetter sannsynligvis et EU-medlemskap, som er lite sannsynlig. Og det forutsetter et annet syn på bønder og verdien av å ha jordbruk og kulturlandskap i Norge. For lavere priser må vi være med og presse prisene på arbeidskraft og råvarer. Det vil kunne bety lavere matvaresikkerhet og -kvalitet. Noen vil måtte betale for at vi skal få enda billigere mat. Glasset er ikke halvtomt, Hegnar, det er halvfullt.
