Det skulle være dagen for en fredelig markering av at det var 22 år siden Hongkong ble overført fra Storbritannia til Kina. I stedet ble det den mest dramatiske dagen så langt etter ukevis med demonstrasjoner, da aktivistene stormet den lovgivende forsamlingen.
Hva nå? Etter så langt fredelige protester markerte hendelsene mandag et vendepunkt. Spørsmålet er hvordan Beijing reagerer. Så langt har de kinesiske lederne holdt distanse – vil eskaleringen gi dem en unnskyldning til å slå hardere ned på aktivistene? Spørsmålet er også om demonstrantene, som så langt har fått bred støtte, vil skyve fra seg enkelte av støttespillerne.
Aktivistene har til en viss grad fått myndighetene på gli. Lovforslaget som utløste demonstrasjonene, og som åpner for å utlevere borgere til rettsforfølgelse på fastlandet, er lagt på is. At myndighetene kom dem litt i møte med lovforslaget, har gitt demonstrantene vann på mølla. Men det er ikke forkastet, slik demonstrantene krever. De frykter en slik lov vil bli brukt til å slå hardt ned på opposisjonelle. De krever dessuten noe langt mer grunnleggende: at Hongkongs leder Carrie Lam går av.
Befolkningen i Hongkong er ikke alene om sin misnøye med den kinesiske sentralmakten; Kina har utfordringer med både Taiwan, Xinjiang og Tibet. Men uroen i Hongkong, et viktig økonomisk sentrum med en ung, urban og velutdannet befolkning, utgjør en betydelig utfordring for Beijing. De kinesiske lederne må utøve balansekunst: å gi noe, men samtidig ikke gi inntrykk av svakhet. Reaksjoner overfor Hongkong kan få konsekvenser andre steder, og kan påvirke markedet. Kinesiske ledere har makt til å reagere hvordan de vil, men gjør klokt i å tenke seg om.
Aktivistene fortjener full støtte internasjonalt for at de har reist seg med sine krav om demokrati. Hvilken pris de må betale nå, gjenstår å se, men de har vist at det finnes en grense for hva de kinesiske lederne kan slippe unna med uten å bli møtt med brysomme protester.
